Bilder tatt av meg eller mamma Trine, hvis ikke annet er oppgitt.
Det finnes dager som allerede før de inntreffer, bærer en viss forventning ved seg. Nå som våren har kommet til hovedstaden, har også byen kledd seg opp for denne spesielle anledningen. Søndag 10.mai var det nemlig duket for den tredje World Hatwalk i Oslo. I år ble oppmøteplassen endret fra Slottstrappen til Kirkeristen bak Domkirken. Oslo Hatwalk har allerede rukket å få sin egen rytme, en årlig vandring gjennom byen, der hatten blir mer enn bare et tilbehør.
There are days that, even before they arrive, carry a sense of anticipation. Not as pressure, but as a kind of expectancy in the air. Now that spring has come to the capital, the city too has dressed itself for this special occasion. On Sunday 10 of May, the third edition of World Hat Walk took place in Oslo. This year, the meeting point was changed from the Palace Steps to Kirkeristen behind the Domkirken. Oslo Hat Walk has already established its own rhythm, an annual walk through the city where the hat becomes more than just an accessory.
Nå som de forrige gangene gjennomføres paraden i flere byer over hele verden. Felles er en enighet om å hylle hatten som et noe glemt tilbehør. Og samtidig et ønske om å gjeninnføre litt av fortidens eleganse. Paraden viser at det fremdeles finnes rom for lekenhet, det overdrevne, det historiske og det moderne, side om side.
Now, as in previous years, the hatwalk is being held in multiple locations around the world. What they all share is an agreement to celebrate the hat as a somewhat forgotten accessory, along with a desire to reintroduce some of the elegance of the past. The parade shows that there is still room for playfulness, the extravagant, the historical, and the modern, side by side.
Hatteparade 2025 og 2026. 📷 Nils-Petter Aaland
For meg har hatteparaden fått en helt spesiell personlig betydning. Det var nemlig her, under fjorårets parade, at jeg møtte en person som har blitt utrolig viktig for meg. Dette gjorde hatteparaden anno 2026 ekstra spesiell.
For me, the hat parade has taken on a very special personal meaning. It was here, during last year’s parade, that I met someone who has become incredibly important to me. This made the 2026 hat parade especially meaningful.
2025 vs 2026. Bilde 1: 📷 – Ingeborg Kristine Gulbrandsen
Mitt antrekk / My outfit (2026)
Drakt/suit:Agnes vintage, Stockholm
Bluse/blouse: Arvet av tidligere korvenninne Marit / Inherited from Marit
Hatt/ hat: Agnes vintage, Stockholm
Veske/bag:Ebay
Sko/ shoes: Evergreen secondhand, Gøteborg
Øredobber/ earrings: David Andersen, emalje
Fra Kirkeristen gikk vi oppover Karl Johan på rekke og rad. Vi tok bilder ved universitetet, etterfulgt av det tradisjonelle gruppebildet på Slottstrappen. Vi endte årets parade ved Kunstnernes hus, bak Slottsparken. Her ble det reservert flere langbord, noe som åpnet for et godt måltid og fine samtaler.
From Kirkeristen, we walked up the main street. We took several photographs by the university, followed by the traditional group photo on the Palace steps. We concluded this year’s parade at «Kunstnernes hus», behind The Royal Palace. Several tables had been reserved there, allowing for an excellent meal and pleasant conversation.
📷 Nils-Petter AalandModistene og arrangørene Ellen Thommessen og Gunn Rosnes i tilfeldig matchende farge. 📷 Nils-Petter Aaland
Det er kanskje lett å tro at det å bære hodeplagg kun handler om det estetiske, men det er sjeldent hele bildet. Hatter har noe fortellende ved seg. De rammer inn brukeres ansikt og avslører noe om eieren. Tidligere kunne hodeplagget fortelle om hvilket yrke og status man hadde i samfunnet. Det er kanskje derfor denne paraden føles så spesiell, fordi den åpner opp for historier som ofte ikke får plass i vår ellers travle hverdag.
It may be easy to assume that wearing headwear is purely an aesthetic matter, but that is rarely the whole story. Hats have always carried something narrative about them. They frame the wearer’s face and reveal something about their owner. In earlier times, one’s headwear could indicate both occupation and social standing. Perhaps that is why this parade feels so special: it creates space for stories that often go unheard in our otherwise busy everyday lives.
📷Ellen Thommessen
Det var fantastisk å se mangfoldet av årets ulike hodeplagg og antrekk. Hvordan de forskjellige silhuettene tegnet seg opp mot vårlyset. Som alltid var det de små detaljene som fanget meg mest. Det var disse som fikk meg til å stoppe opp og komme i snakk med andre deltagere. Kanskje er det nettopp slike øyeblikk paraden handler om. Å gå i samlet flokk, mens byen blir våre kulisser. Man samles i noe som er iscenesatt og ekte på samme tid.
It was wonderful to see the diversity of this year’s headwear and outfits, and the way the different silhouettes stood out against the spring light. As always, it was the small details that captivated me the most. They were what made me pause and strike up conversations with other participants. And perhaps it is precisely such moments that the parade is about: walking together as a group while the city becomes our backdrop. One gathers around something that feels both staged and entirely genuine at the same time.
Det er alltid litt som å tre inn i en annen verden når man går innover i retning av “Ekebergmarkedet”. Vårsolen tittet så vidt frem fra skyene. Selv om vinden var litt sur, kunne man merke at våren virkelig var i anmarsj. Det var allerede ganske folksomt da vi dukket opp rundt kl. 09. Vi gikk arm i arm mellom rader av bildeler, porselen, krystall og militæreffekter.
There is always something a little surreal about stepping into the world of the «Ekebergmarkedet». The sun was just barely peeking through the clouds. Even though the wind still carried a chill, you could feel that spring was truly on its way. It was already quite crowded when we arrived around 9 AM. We walked arm in arm between rows of car parts, porcelain and military collectibles.
Det er noe helt eget med akkurat “Ekebergmarkedet”. Arrangementet ser ut til å samle en meget sammensatt gruppe mennesker. Siden det er “Norsk veteranvognklubb” som arrangerer, krydde det selvsagt av bil- og motorsykkelentusiaster, men det var også foreldre og barn, trendy ungdommer og folk lidenskapelig opptatt av eldre gjenstander. Man drar ikke nødvendigvis på “Ekebergmarkedet” for å storhandle, men kanskje for å drømme seg litt bort. Tiden går langsommere og man får lyst til å titte ekstra godt på de ulike bodene. Kanskje er det nettopp der i kaoset av ting at man kan gjøre et godt funn.
There is something truly unique about the «Ekebergmarkedet». The event seems to attract a wonderfully diverse mix of people. Since it is organized by «Norsk veteranvognklubb», there were naturally plenty of car and motorcycle enthusiasts around. There were parents with children, fashionable young people, and those passionately interested in antiques and historical objects. You do not necessarily go to Ekebergmarkedet to shop extensively, but perhaps more to drift away for a little while. Time seems to move more slowly there, and you feel drawn to take a closer look at the different stalls. Perhaps it is precisely in the middle of that chaos that you might stumble upon a hidden treasure.
Likevel skal det sies at vi ikke gikk helt tomhendte hjem. Dagens morsomste funn var to oppbevaringsskuffer fulle av masse småting. Jeg kjøpte disse for en billig penge uten helt å undersøke det egentlig innholdet. Eskene viste seg å inneholde flere gamle skatter. I det minste for en historienerd som meg. Det som utgjorde største delen av innholdet var uåpnede pakker med gamle hårnåler i ulike farger. Etter litt googlesøk viste det seg at de fleste stammer fra begynnelsen av 1900-tallet. Flere av nålene hadde for meg et helt ukjent design.
Still, it must be said that we did not return home empty-handed. The most amusing find of the day was two drawers filled with countless tiny objects. I bought them for a very small sum without really examining what they contained. As it turned out, the boxes held several old treasures. At least for a history enthusiast like myself. Most of the content consisted of unopened packages of antique hairpins in various colors. After a bit of Googling, it appeared that most of them dated back to the early 1900s. Several featured designs that were completely unfamiliar to me.
Mellom pakkene med hårnåler lå det diverse syutstyr, mansjettknapper og skyttler til å lage nupereller med. Jeg elsker sånne rare funn. Jeg kan sitte og studere tingene i en halv evighet. Jeg undersøker logoer og design i et forsøk på å avdekke blant annet alder og produksjonssted. Det som gjør disse hverdagslige gjenstandene så spennende er at de forteller noe om menneskene som en gang eide dem. Man kan se for seg gjenstandene i bruk og fantasere om hvordan alt endte opp i disse to boksene.
Among the packages of hairpins were various sewing supplies, cufflinks, and tatting shuttles. I absolutely adore these kinds of strange little discoveries and can spend what feels like an eternity studying them. I examine logos and designs in an attempt to uncover details such as their age and place of production. What makes these everyday objects so fascinating is the way they tell stories about the people who once owned them. One can almost picture the things being used and imagine how everything eventually ended up inside those two drawers.
Som sedvanlig ble vi stoppet av flere nysgjerrige mennesker med komplimenter, spørsmål om klesstilen og med et ønske om å få ta bilder. Disse interaksjonene er som oftest hyggelige, men det er likevel noe absurd med det hele. Det kan være at folk lengter etter elegansen og sansen for detaljer som man finner i tidligere tiders mote.
As usual, we were stopped by several curious people offering compliments, asking about our style of dress, and wanting to take photographs. These interactions are usually very pleasant, though there is still something slightly absurd about it all. Perhaps people long for the elegance and attention to detail that can be found in the fashions of earlier times.
Da vi omsider dro hjemover med våre nye innkjøp, var jeg både glad og litt sliten. “Ekebergmarkedet” skuffer sjeldent. Det er alltid spennende å gå på skattejakt, se på vakre biler og komme i snakk med nye mennesker. Med lørdagsjobbing som en del har turnusen var det en del år siden sist. Jeg var derfor veldig fornøyd med at det nå klaffet. Arrangementer som dette minner meg på hvorfor jeg elsker denne livsstilen. At den ekte skjønnheten finnes i ting som allerede har levd et liv og som har en historie å fortelle.
When we finally headed home with our new purchases, I felt both happy and slightly exhausted. Ekebergmarkedet rarely disappoints. There is always something exciting about treasure hunting, admiring beautiful cars, and striking up conversations with new people. Since working Saturdays has long been part of my schedule, it had been several years since I last had the opportunity to go. I was therefore very pleased that everything finally worked out this time. Events like this remind me why I love this lifestyle so much. That true beauty can be found in things that already have lived a life and still have stories left to tell.
Noen av favorittfunnene
Nå ligger de nye skattene utover spisebordet her hjemme, mens kveldssolen fremdeles titter inn gjennom vinduene. Jeg gleder meg til å ser mer på alt vi fant.
Now the newly found treasures are spread across the dining table at home while the evening sun still shines softly through the windows. I am looking forward to taking a closer look at everything we found.
Det duftet så godt av vafler på markedet, så vi måtte lage en glutenfri variant når vi kom hjem.
Har dere vært på loppemarked eller noe liknende i helgen?
Have any of you visited a flea market or something similar this weekend?
Det begynner sjeldent med et innfall, snarere med en notis på kalenderen. I løpet av vårmånedene står arrangementene oppført som perler på en snor. Flere av disse har en historisk forankring, noe som nærmest krever et velplanlagt antrekk. Som en frøken med lidenskap for den slags, inngår det naturlig nok en del tid til planlegging. Når datoen nærmer seg må et passende antrekk koordineres. Ikke i lys av vår tids normer, men som en hyllest til den tiden arrangementet springer ut fra.
It rarely begins on a whim, but rather with a note on the calendar. During the spring months, events are lined up in a row. Several of these have a historical connection, which almost demands a carefully planned outfit. As a young lady with a passion for such things, it naturally involves a fair amount of planning. As the date approaches, a suitable ensemble must be coordinated, not in accordance with modern norms, but as a tribute to the era from which the event originates.
Det er her noe av det mest givende trer frem. Det handler ikke bare om å kle seg i eldre plagg, men å i all stillhet gjøre en liten hommage til de som vandret før oss. Å la seg inspirere av snitt, materialer og detaljer slik de en gang gjorde.
This is where some of the most rewarding aspects emerge. It’s not merely about dressing in garments of an earlier period, but quietly paying a small homage to those who walked before us. Allowing oneself to be inspired by cuts, materials, and details as they once were.
På Mamma pizza før konserten. De har veldig god glutenfri pizza forresten.
Denne våren var det særlig én anledning som jeg ønsker å fremvise som et eksempel på denne prosessen: Gallakonserten med The Jazzistocrats på Sentralen, 19.april. For en slik festaften bør ingenting være tilfeldig. Kvelden ble fylt med glamour, god musikk og gjesteartister, alt anno 1929. En aften som pekte tilbake mot en tid der både musikk og det visuelle uttrykket hadde en tydeligere form. Forestillingen var utformet som en tidsriktig radiosending og ble faktisk også sendt direkte på flere frekvenser på FM og AM.
This spring, there is one occasion in particular that I wish to present as an example of this process: The gala concert with “The Jazzistocrats” at “Sentralen”, in mid-April. For such a festive evening, nothing ought to be left to chance. The night was filled with glamour, fine music, and guest performers, all in the style of 1929. An evening that clearly looks back to a time when both music and visual expression possessed a more defined form.
Mobilbilder fra konsertenDen sorte silkekjolen som ble kjøpt for noen år tilbake. Her ser dere noen av innkjøpene dokumentert på hotellrom gulvet
I ukene før konserten, gjenoppdaget jeg en passende kjole som har vært i min besittelse i over to år. Plagget ble kjøpt på en Stockholmstur med min mor i 2024. Det er en original fra 1930-årene som lenge hadde ventet på å bli tilbakeført til en mer helhetlig stand. Prosjektet føltes i første omgang helt uoverkommelig, da nesten alle sømmene var helt morkne. Stoffet i seg selv bar lite preg av tidens tann, med unntak av noen små hull her og der.
In the weeks leading up to the concert, I rediscovered a dress that I’ve had in my possession for over two years. The garment was purchased during a trip to Stockholm with my mother in 2024. It’s an original piece from the 1930s that had long been waiting to be restored. At first, the project felt entirely overwhelming, as nearly all the seams were weakened. The fabric itself, however, showed little sign of the passage of time, aside from a few small holes here and there.
Jeg har fjernet, men tatt vare på det lyse stoffet rundt halslinningen
Med varsomme hender og tålmodighet ble problemområdene sakte bearbeidet. Underveis ble mange tanker vekket til live. Først og fremst erkjennelsen av at plagget allerede har levd et langt liv. Samt ansvaret for å gjøre et godt og grundig arbeid, slik at kjolens levetid blir forlenget. Det handler ikke bare om en restaureringsprosess. Man inntrer samtidig rollen som forvalter av en liten flik av fortiden.
With patience, the problem areas were gradually attended to. Along the way, many thoughts were stirred. Above all, the realization that the garment already has lived a long life, along with the responsibility to carry out the work with care, so that the its life may be extended. It’s not merely a process of restoration. One simultaneously becomes a guardian of history.
Samme kjole med ulikt tilbehør
Vårmånedene har allerede bydd på flere anledninger for velplanlagte antrekk. Og flere skal det bli. Det har vært helger med loppemarkeder, show med Dita von Teese, bursdagsselskap mm.
The spring months have already offered several occasions for carefully planned outfits: Weekends filled with flea markets, a show with Dita von Teese, as well as more private gatherings.
Klare for bursdagsselskap på Sommerro
Selv om jeg har egen blogg og Instagram, har jeg lenge følt at mine interesser lett kan bli smale i sin utbredelse. Det finnes relativt få naturlige rom for deling av denne formen for fordypning. Det var en av grunnene til at jeg opprettet gruppen “Oslo vintage venner”. Denne er for øvrig fylt ett år. Responsen har vært mye bedre enn forventet, likevel har jeg gått flere runder med meg selv. Dette som flere av mine andre prosjekter krever mye tid og planlegging.
Although I have my own blog and Instagram, I have long felt that my interests can easily seem rather niche in their reach. There are few natural spaces for sharing this kind of deep engagement. This was one of the reasons I created the group “Oslo vintage venner” (“Oslo Vintage Friends,”) which, by the way, has just turned one year. The response has been far better than expected, even though I have wrestled with myself over it several times. Like many of my other projects, it demands a great deal of time and planning.
Gruppen ble ikke dannet som et sted for perfeksjon, men som et samlingspunkt. Et rom der man kan dele arrangementer og kanskje møtes ute i den virkelige verden. Akkurat på slike eventer som de tidligere nevnte. Alt ligger der som en åpen invitasjon. Med et stille håp om å finne likesinnede med de samme lidenskapene som en selv.
The group was not created as a space for perfection, but as a gathering point. A place where one can share events and perhaps meet in real life. Precisely at the kinds of occasions mentioned earlier in this blogpost. Everything is laid out as an open invitation, with a quiet hope of finding like-minded people who share the same passions.
Det finnes ingen større lettelse enn når man er ferdig med et oppussingsprosjekt. Likevel skjer det ting i livet som krever visse endringer. Det “Gule værelse”, også kjent som gjesterommet, pusset jeg opp i løpet av sommeren 2023. Jeg legger ved en lenke nedenfor for dere som måtte være interessert i den prosessen, men nå som det har flyttet inn en moteintressert skredder må det noen grep og kreative løsninger til.
There is no relief greater than that which follows the completion of a renovation. Yet life, in its course, brings with it occasions that demand certain alterations. The “Yellow Room,” otherwise known as the guestroom, was refurbished during the summer of 2023. I have put a link below for those who may take an interest in that undertaking. Now that a fashion-minded tailor has taken up residence, some creative changes have become necessary.
Legg merke til fargeforskjellen på døren. Med og uten møbelolje
Alle våre gjøremål og hobbyer krever en del plass. Etter å ha fulgt med på Finn og diverse Facebook-sider i en periode kom vi over en nydelig Jugend-buffé. En skjenk/skap med utskårede blomstermotiver fra begynnelsen av 1900-tallet. Dette passer godt inn i rommet både med tanke på tidsalder og dekor. Møblet er i solid eik og det var blytungt å få opp alle trappene. Etter å ha stått på lager over lengre tid, trengte skapet litt kjærlighet. Det ble vask, møbelolje og polering av metallbeslagene. Enkelte av de små trelistene hadde falt av eller mangler helt. Tanken er å lage kopier av disse på et senere tidspunkt.
All our pursuits and pastimes require a fair amount of space. After keeping watch over Finn and various Facebook pages for some time, we came upon the most beautiful Jugend furniture. A cabinet adorned with carved floral motifs, dating from the early years of the twentieth century. It suits the room admirably, both in period and in ornamentation. The piece is fashioned from solid oak and proved heavy to haul up the many flights of stairs. After having stood in storage for a considerable length of time, the cabinet was in need of a little care. It was cleaned, treated with furniture oil, and the metal fittings were carefully polished. Some of the smaller wooden mouldings had come loose, or were missing altogether. It is my intention to fashion replacements for these at a later date.
Bildene med nytt oppheng
Et annet viktig møbel for en skredder er et klippebord. Jeg var litt usikker på hvordan dette ville passe inn i det L-formede rommet, men man må jo arbeide med det man har. Heldigvis har dette bordet en del oppbevaring under. Over klippebordet fikk åtte gamle motetegninger henge både til pynt og til inspirasjon.
Another piece of furniture of great importance to a tailor is the cutting table. I was somewhat uncertain if it would fit in such a strangely shaped room, yet one must make do. Luckily it worked out in the end. Above the cutting table, eight old fashion plates were hung, serving both as ornament and as a source of inspiration.
Et møbel jeg arvet etter min mormor var en gammel symaskin av merket Singer. Vi har funnet ut at akkurat denne modellen heter 201K. Basert på instruksjonsmanualen som lå i den ene skuffen antar jeg at den ble produsert en gang på 30-tallet. Min mormor som var vel bevandret på loppemarkeder brukte dette funnet som entremøbel. Under hvert familieselskap og besøk slengte vi fra oss votter, luer og vesker på nettopp dette bordet. Over det hang et smijernspeil som min bestefar hadde laget.
A piece of furniture I inherited from my grandmother was an old Singer sewing machine. We have discovered that this particular model is called the 201K. Based on the instruction manual that was found in one of the drawers, I assume it was manufactured sometime in the 1930s. My grandmother, who was very familiar with flea markets, used this find as a hall table. At every family gathering and visits, we would throw our mittens, hats and handbags onto this very table. Above it hung a wrought-iron mirror made by my grandfather.
Så vidt jeg vet har mormor aldri brukt maskinen selv. Etter ytterlige to år i min bod var den både skitten og støvete. Håpet var å se om det var mulig å få liv i den igjen etter alle disse årene. Etter mye rens og ny smørning går den nå som bare det. Mormor hadde sikkert syntes at dette var kjempestas.
As far as I know, my grandmother never used the machine herself. After a further two years in my storage unit, it was both dirty and dusty. The hope was to see whether it might be possible to bring it back to life after all these years. After a great deal of cleaning and re-oiling, it now runs beautifully. My grandmother would surely have thought this was absolutely delightful.
Et problem vi raskt avdekket med rommet var mangelen på belysning. Det er jo ganske essensielt når man arbeider med ulike prosjekter. I lengre tid har jeg ønsket meg en klassisk skomakerlampe, men manglet en plass hvor en slik ville passe inn. Nå som gjesterommet er blitt omgjort til arbeidsværelse ga dette den perfekte muligheten. Lampen skulle være en julegave til skredderen fra meg og våre mødre. Under påskudd av å hjelpe min mor med forberedelser til julen, kjørte vi mot Hvitsten en sen kveld. Skredderens mor hadde funnet en passende lampe på Finn og vi dro ned for å hente den. Lampens tidligere eier viste seg å bo i et hus hvor selveste Theodor Kittelsen en gang holdt til. Han er en av mine favorittkunstnere, så det ble ekstra stas. Til monteringen fikk jeg hjelp av min lillebror som er elektriker.
One problem we quickly discovered with the room was the lack of lighting, which is, of course, essential when working on various projects. For a long time, I had wanted a classic cobbler’s lamp, but I hadn’t had a place where one would fit. Now that the guest room has been converted into a workspace, this provided the perfect opportunity. The lamp was meant to be a Christmas present for the tailor, from me and our mothers. Under the pretext of helping my mother with Christmas preparations, we drove towards Hvitsten late one evening. The tailor’s mother had found a suitable lamp on Finn, and we went down to collect it. The lamp’s previous owner turned out to live in a house where Theodor Kittelsen had once resided. He is one of my favourite artists, so that made it all the more special. I had help from my younger brother, who is an electrician, when it came to installing it.
Andre viktige grep som ble gjort i rommet var organisering av både sy- og kunstutstyr. Knapper ble sortert, sømmønstre gjennomgått, tørre tusjer ble kastet osv. Det meste av utstyret er oppbevart i jugendskapet, men vi arvet også en liten kommode fra skredderens besteforeldre.
Other important measures taken in the room included organising both sewing and art supplies. Buttons were sorted, sewing patterns were reviewed, dried-out felt-tip pens were discarded, and so on. Most of the equipment is stored in the new cabinet, but we also inherited a small chest of drawers from the tailor’s grandparents.
Det meste av dekoren på veggene ble værende, men enkelte bilder ble flyttet for bedre å matche den nye planløsningen. Små hyller ble hengt opp for oppbevaring av sytråd og liknende.
Most of the wall décor remained in place, although some pictures were moved to better suit the new layout. Small shelves were put up for storing sewing thread and similar items.
Vårt atelier er forsåvidt ferdigstilt, men jeg tror vi må kjenne litt på hvordan alt fungerer der inne. Selv om dette rommet sikkert vil forandre seg over tid, hva synes dere om de nåværende løsningene? Har dere et eget hobbyrom?
Our studio is, broadly speaking, finished, but I think we need to spend some time getting a feel for how everything works in there. Although this room will no doubt evolve over time, what do you think of the current solutions? Do you have a hobby room of your own?
Under ferdigstillingen av dette innlegget gikk jeg til innkjøp av fire motetegninger fra midten av 1800-tallet. Disse skal opp på veggene etter restaurering
Nå er det duket for min tredje jul i egen leilighet, men denne gangen skal jeg verken pynte og feire alene. Livet og tilværelsen har i løpet av våren tatt en vakker vending. Både kjærligheten for hjemmet og mitt eget hjerte har vokst siden sist. Med erfaring fra de to foregående årene så vet jeg at nedtellingen til jul går fryktelig fort. Derfor begynte jeg så smått med å lage julepynt allerede i slutten av oktober. Som tidligere fortsetter jeg tradisjonen med å skape egen pynt inspirert av gamle dager. Det er noe helt spesielt ved å ta i bruk disse velbrukte teknikkene og skape noe med sine egne hender.
This will be my third Christmas in my own flat, yet this time I shall not be decorating or celebrating on my own. Life, as it often does, has taken a most delightful turn this spring. Both my affection for my home and the warmth in my heart have deepened since last year. From experience I know how fast the countdown to Christmas tends to pass, so this year I started crafting decorations early. I continue the tradition of creating ornaments inspired by the past. There is something truly enchanting about these old techniques and making something by hand.
På nyåret i fjor tok jeg et lite skritt ut av min historiske boble: Jeg gikk til innkjøp av et juletre i plast. Jeg som alltid har hatt en forkjærlighet for de ekte juletrærne. Men hele prosessen med å dra et levende tre inn i huset og alt det dette medfører, ble for mye styr. Treet jeg kjøpte var ikke lenger utstilt i butikken. Først da mamma og jeg pakket det ut hjemme, oppdaget vi at størrelsen var langt større enn først antatt.
At the start of last year, I took a modest step out of my historical bubble and purchased an artificial Christmas tree. I, who have always harboured such fondness for the real deal. Yet the thought of dragging a living tree indoors by myself didn’t seem very tempting. The tree I bought was no longer on display in the shop, and it was only when my mother and I unpacked it at home that we realised its size.
Mobilbilder fra i fjor
Dermed oppsto behovet for å produsere mer dekor. I større mengder enn de foregående årene. Jeg startet derfor ekstra tidlig for å kunne fylle grenene med hjemmelagde minner. I år har jeg hatt et særlig fokus på papir, samt klipping og bretting av dette. Jeg har latt meg inspirere av selveste H.C. Andersen, som i tillegg til å være flittig med pennen, var en mesterlig papirklipper. Å dykke ned i enda en tradisjonell teknikk er en god match til min historiske leilighet. Denne julen føles jo også som et lite eventyr og et nytt kapittel i livet.
Thus arose the need for more decorations. I therefore began early, determined to fill the branches with handmade memories. This season I focused on paper in particular. My main inspiration has been the author H.C. Andersen himself, who, besides being gifted with his pen, was a masterful paper cutter. Delving into yet another traditional craft feels a most fitting complement to my historic flat. Indeed, this Christmas feels rather like a fairy tale of its own.
H.C. Andersen var aktiv med saksen allerede som tenåring og laget mange papirfigurer i løpet av livet. De tidligste bevarte arbeidene stammer fra 1822. Andersen brettet og klippet i arket, for så å brette disse ut igjen. Gjennom denne teknikken oppstår det symmetriske eller speilvendte former. Hans motiver var omfattende og fantasirike med engler, nisser, svaner, ballerinaer og slott. De utklipte arbeidene ble gitt som gaver til venner og bekjente, men ble også brukt som underholdning i selskaper. Med inspirasjon fra H.C. Andersen og med papir som medium satte jeg i gang.
H.C. Andersen was fond of paper cutting even as a youth and continued this practice throughout his life. The earliest surviving examples of his work dates back to 1822. He would fold and cut into the paper, then unfold it again to reveal delicate symmetrical or mirrored designs. His motifs were whimsical and imaginative: Angels, elves, swans, ballerinas, and castles. These intricate creations were often given as gifts to friends and acquaintances, or used as delightful amusements during social gatherings. Inspired by Andersen’s artistry, and armed with paper of my own, I set to work.
I tillegg til Andersens papirfigurer flettet jeg også kurver av glanspapir. Slike julekurver er en gammel skandinavisk tradisjon som oppsto på 1800-tallet. Kurvene som oftest er formet som hjerter, lages ved at man fletter papirformer i ulik farge sammen til et rutemønster. Kurvene henges på juletreet og kan fylles med smågodt eller nøtter. I mindre bemidlede hjem hvor glanspapir ble for dyrt, brukte man fint innpakningspapir eller liknende. Jeg gleder meg til å vise dere mitt julepyntede hjem.
Alongside the paper figures, I also crafted the traditional “Christmas baskets” made with glossy paper. Such woven hearts are an old Scandinavian custom that came about in the nineteenth century. The baskets, most often heart-shaped, are made by interlacing coloured paper into a chequered pattern. They are hung upon the Christmas tree and can be filled with sweets or nuts. In humbler homes, where glossy paper was a luxury, people would use fine wrapping paper or something similar.
I 2015 begynte en ung dame en liten blogg. Som bachelorstudent i Kristiansand lette hun etter en plattform for å dele både stort og smått. Blant de første innleggene kan man finne glutenfrie cookies, antrekksbilder og gjør det selv-prosjekter. Siden den gang har det skjedd en hel del. Hun har flyttet tilbake til sin fødeby, blitt singel, fullført en lengre utdannelse, hatt en rekke ulike jobber, kjøpt sin første leilighet og truffet en ny mann.
In 2015, a young lady started a small blog. As a bachelor student in Kristiansand, she was looking for a platform to share her interests. Among her first posts, you can find gluten-free cookies, outfit photos, and DIY projects. Since then, a lot has happened. She moved back to her hometown, became single, completed a longer education, had several jobs, bought her first apartment and meet a new man.
Hva ville Kaja anno 2015 tenkt om livet nå? Det kan man jo bare spekulere i. Likevel er jeg helt sikker på at hun ville ha godkjent den «noe» større samlingen av vintageklær og antikviteter.
What would Kaja from 2015 think about life now? One can only speculate. Still, I’m sure she would approve of the “somewhat” larger collection of vintage clothes and antiques.
For å markere jubileet ønsker jeg å dele noen tanker med dere: Hvorfor startet jeg dette prosjektet og hva har endret seg? Kommer jeg til å være aktiv på bloggen i de neste 10 årene? Aller først vil jeg gjerne begynne med å reintrodusere meg selv:
To mark the anniversary, I want to share some thoughts: Why did I start this project, and what has changed? Will I be active on the blog in the next 10 years? But first, I’d like to reintroduce myself:
Jeg heter da Kaja og er i begynnelsen av 30-årene. Jeg har en lektorgrad i kunstfag med fokus på kunst- og håndverksteknikker, i tillegg til praktisk pedagogikk (PPU). Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en fascinasjon for historie. Som liten kunne jeg vandre timevis mellom støvete museumsmontre, jeg samlet på gamle mynter og elsket å titte i mormors fotoalbum.
My name is Kaja, and I’m in my early 30s. For as long as I can remember, I’ve had a fascination with history. As a child, I could spend hours at different museums and I loved looking through my grandmother’s old photo albums.
Det å være et historieinteressert barn var til tider en nokså ensom eksistens. Mens mine klassekamerater leste Donaldblader, bladd jeg i gamle bøker om Oslos historie. Jeg fordrev også tiden med å drømme meg tilbake til mystiske pyramider, vandre langs dekket på Titanic eller trøste en fortvilet soldat i en skyttergrav.
Being a history geek as a child was at times a rather lonely existence. While my classmates read Donald Duck comics, I browsed old books about Oslo’s history. I also spent time dreaming of mysterious pyramids, walking on the deck of the Titanic, or comforting a desperate soldier.
Allerede på ungdomsskolen begynte historieinteressen å snike seg inn i garderoben. Det var da jeg kjøpte mine første 40-talls inspirerte sko (disse har jeg fremdeles). Mamma og jeg ga skomodell navnet “Tikken-sko” etter Max Manus sin kone. Filmen om motstandsmannen hadde nettopp kommet på kino.
Back at high school, my interest in history began to sneak into my wardrobe. It was then that I bought my first 40s-inspired shoes (I still have them). My mom and I named the shoe model “Tikken shoes” after Max Manus’s wife. The film about the norwegian resistance fighter had just come out in theaters.
Ofte får jeg spørsmål om jeg er født i feil tid. Min stil og enkelte verdier kan jo tyde på det. Likevel trives jeg godt med moderne hjelpemidler, helsetjeneste og ditto kvinnelige rettigheter.
I often get asked if I was born in the wrong era. My style and certain values might indicate that. However, I enjoy modern conveniences, healthcare, and women’s rights etc.
Ofte får mine interesser meg til å føle at jeg lever ute av synk med resten av samfunnet. Som om jeg befinner meg i min egen lille boble. Til tider kan dette være en kilde til frustrasjon. Spesielt når noe man selv tar for gitt, ikke blir forstått av andre. I blant oppstår ønsket om å bare forsvinne inn i mengden. Kombinert med den lokkende enkelheten ved å finne alt man trenger på Normal, IKEA og HM.
Often, my interests make me feel like I live out of sync with rest of society. At times, this can be a source of frustration, especially when something I take for granted isn’t understood by others. Sometimes, I wish I could just disappear into the crowd. Combined with the tempting simplicity of finding everything you need at IKEA, and H&M.
I små øyeblikk kan jeg også glemme at ikke alle deler mine interesser og verdier. Ofte føles det som om alt det jeg verdsetter blir nedprioritert. Vi lever i en verden som stadig går raskere, man får kortere oppmerksomhetsspenn og har tilsynelatende færre hobbier. Alt dette mens hjemmene våre fylles opp med utenlandskproduserte ting som er laget både raskt og billigst. Det er lett å la seg lokke til å ta del av denne utviklingen.
In small moments, I can also forget that not everyone shares my interests. It often feels like everything I value is being ignored. We live in a world that’s moving faster and faster, with shorter attention spans and seemingly fewer hobbies. All while our homes fill up with things that are produced quickly and cheaply. It’s easy to be lured into joining this development.
Helt fra bloggens begynnelse var håpet at dette kunne bli en plattform for oss med alternative interesser. Et sted hvor jeg kunne dele mine vintagekjøp, kreative og kunstneriske prosjekter, samt deltagelse på relevante arrangementer. En plass hvor historiske hendelser, klassisk mote, kvalitet og håndverk lå i fokus. Jeg håper at jeg i løpet av årene har inspirert og videreformidlet noe av min gjenbruksglede til dere.
Since the beginning of the blog, the hope has been that this could become a platform for those of us with alternative interests. A place where I could share my vintage finds, creative and artistic projects etc. A space where historical events, classic fashion, quality, and craftsmanship are in focus. I hope I’ve inspired some of you.
Hvor arbeidet med blogg vil gå fremover er noe uvisst. Det å skrive blogg er vel allerede langt forbi sin storhetstid. Skal man bli virkelig populær på denne plattformen bør man skrive innlegg flere ganger om dagen og gjerne havne i konflikter og intriger med andre. Det går selvsagt på bekostning av kvaliteten. Noe som er det siste jeg kunne tenke meg å gjøre.
Blogging is probably already far past its prime. To become truly popular on this platform, you should post multiple times a day and get involved in conflicts with others. Of course, that comes at the expense of the quality, which is the last thing I would ever want to do.
Formatet som bloggen er i nå er utrolig tidkrevende. Uavhengig av tematikk går det mye tid med til fotografering, styling, research, skriving og oversettelse til engelsk. Per dags dato har jeg ikke tjent en eneste krone på dette arbeidet, men det har resultert i noen spennende opplevelser. Her kan nevnes at et av mine kunstverk om stedsspesifikk kunst ble trykket i en bok, mitt pepperkakehus av herregården på Hvervenbukta ble publisert flere steder og i 2022 fikk jeg muligheten til å stille ut min «Sydpolkjole» i Roald Amundsens hjem på Svartstog.
The format of the blog as it is now is incredibly time-consuming. Regardless of the topic, a lot of time goes into photography, styling, research, writing, and translating into English. To this day, I haven’t earned a single penny, but it has resulted in some exciting experiences. Among them, one of my artworks was printed in a book, my gingerbread house of the manor at Hvervenbukta was published several places, and in 2022, I had the opportunity to exhibit my “South Pole Dress” in Roald Amundsen’s home at Svartskog.
Likevel synes jeg det er viktig at også jeg kan ha et talerør ut i verden. At ikke alt på nettet må handle om løshår, retinol, klimaendringer, Tik-tok danser, dietter og plastikkirurgi. Satt litt på spissen.
However, I think it’s important that I too have a voice out in the world. That not everything on the internet has to be about hair extensions, retinol, climate change, TikTok dances, diets, and plastic surgery.
Som en viktig motivasjon i forhold til fortsettelsen tenker jeg tilbake på meg selv som barn og ungdom. En usikker og sjenert jente som utgjorde et lett mål for mobberne. Med sine interesser og tanker som gjorde at hun stakk ut som en sår tommel. Stadig på leting etter noe eller noen som tenkte slik som henne.
As an important motivation for continuing, I think back to myself as a child and teenager. An insecure and shy girl who was an easy target for bullies. With interests and thoughts that made her stand out like a sore thumb. Constantly searching for something or someone who thought like she did.
Man håper jo på at det man putter ut i verden kanskje kan inspirere noen. Spesielt tanken om at man faktisk kan gå imot den såkalte strømmen. I arbeidet med dette innlegget har jeg scrollet gjennom mine gamle blogginnlegg. Til sammen har det blitt 280 publiseringer. 1620 kommentarer er blitt skrevet frem og tilbake. Det er jo noe.
One hopes that what you put out into the world might inspire someone. Especially by emphasizing that you can indeed go your own way.
Jeg vil runde innlegget av med å takke alle som har lest, kommentert, snakket om og delt mine innlegg opp igjennom årene. Det setter jeg utrolig stor pris på. God videre lesning til dere alle.
I will end the post by thanking everyone who has read, commented, talked about, and shared my posts over the years. I truly appreciate it. Happy reading to all of you.
Ps. Som alltid er jeg nysgjerrig på hva folk er interessert i å vite mer om. Kom gjerne med ønsker og forslag til innlegg i kommentarfeltet.
Ps. As always, I’m curious about what people are interested in reading about. Feel free to make requests and suggestions for blog posts in the comments section.
En tidlig vårdag, da solen kastet sine skarpe stråler over slottstrappen, fikk hun sitt første glimt av ham. Han sto på et av de nederste trinnene midt i mengden av fargerike store hatter. Selv blant alle disse menneskene syntes han å være alene i sin egen sfære. Hans velkledde skikkelse bar en verdighet og eleganse som fra en svunnen tid. Hun tok mot til seg og gikk i hans retning med små steg. I det deres hender møttes til hilsen, kjente hun et svakt støt. Følelsen forplantet seg gjennom armen og strømmet videre oppover. Kanskje var dette et hint om det som skulle komme?
Søndag, 27.aprilSøndag, 27.april
Hele paraden ble fylt av prat og latter, og som det mest naturlige i verden fant hun ham stadig ved sin side. Som om skjebnen allerede hadde vevet et usynlig bånd mellom dem. De delte begge en fascinasjon for historie og fortidens moter. Som skredder skildret han hvordan stoffer ved hjelp av dyktige hender kunne bli til nydelig plagg. Han fortalte om ball og arrangementer hvor likesinnede kunne komme sammen. Hun lyttet interessert og så for seg dansende skikkelser i vakre gevanter. Da dagen ebbet ut, fulgte han henne til busstoppet og sto der til dørene lukket seg bak henne. Smilet beholdt hun hele veien hjem.
Torsdag, 1.mai
Få dager senere, på en øy badet i vårsol, var de atter sammen. Med seg hadde hun et teppe og en velfylt piknikkurv. Nervøs og spent ventet hun på en benk ved Honnørbryggen. Av frykt for å komme for seint hadde hun selvsagt møtt opp altfor tidlig. Plutselig sto han foran henne og skygget for solen. Han tok straks kurven og teppet fra hennes hender. Hun rødmet lett av denne gesten. Etter en kort sjøreise gikk de i land. De vandret sammen på kryss og tvers, og hans hånd fant hennes hver gang stien ble bratt. Hver berøring var et tegn på deres nyfunne nærhet.
Solen glitret i havet da de fant en passende plass. Med utsikt utover fjorden ble piknikteppet lagt ut. Samtalen gikk lett og de få perioder med stillhet ble til trygge rom. Vårværet viste seg fra sin beste side som en anerkjennelse av deres forening. På båtreisen tilbake til byen merket hun hvordan blikket hans stadig hvilte på henne. Det bar på slik en inderlighet som hun bare tidligere hadde møtt i litteraturens verden. Været hadde nå skiftet og havet frådet i grønt. Etter en bedre middag på bryggen fulgte han henne til bussen. Før de skilte lag kysset han henne lett på kinnet.
Søndag, 4.mai
Under deres neste stevemøte kom han med det første kjærlighetsbrevet. Det skulle bli langt flere av disse. Sammen med det første brevet fikk hun også en bit av det helt spesielle 17.mai stoffet han hadde fått produsert opp. En reproduksjon av vester som er å finne i samlingen hos både Nasjonal- og Folkemuseet.
Torsdag, 29 mai og søndag, 29.juni
Allerede før de traff hverandre hadde hun bestemt seg. Etter tre vanskelige og tunge år skulle hun begynne å leve igjen. Lite visste hun da at universet skulle sende litt hjelp på veien.
Lørdag, 14.juni og søndag, 27.juli
Tidens gang ble raskt umålelig. Alt gikk så fort, men på samme tid var det som om de hadde kjent hverandre for bestandig. Hun hadde i lang tid levet som et tomt skall. Kun fylt av et kaldt hjerte som nå var i ferd med å smelte. Hans innpass i hennes verden brakte nye bekjentskaper, latter og en gjenopplivet lyst på livet. Når de var sammen kunne hun tillate seg å drømme og å legge fremtidsplaner. Men når de var fra hverandre trakk ensomheten og stillheten henne tilbake til fortidens kulde. Hun fryktet til stadighet at det hele var en drøm. Dog hver gang de møttes, var han der, så nær og levende.
Fredag, 9.mai
Et par uker inn sto han forventningsfull utenfor forretningen hvor hun arbeidet. I hatt og dress og med en stor blomsterbukett i favnen. Den første han hadde kjøpt til en pike. I løpet av det første helgebesøket tilbød han seg å legge opp ermene på hennes yndlingskåpe.
Lørdag, 24. og mandag, 12.mai
Siden fulgte opplevelsene som perler på en snor. De var stilig antrukket for sin første jazzkonsert med “The Attitunes”.
Fredag, 23.mai
Det ble Edwardiansk promenade og nattelig arrangement på Folkemuseet.
Søndag, 25.maiSøndag, 25.maiSøndag 1.juni
Sammen skulle de tråle bruktbutikker på jakt etter antikviteter til det som skulle bli deres felles hjem. Sommerens lange lyse dager ble fylt med piknik, bading og grilling på terrassen.
Lørdag, 7.juni + søndag, 11.maiTorsdag, 26.juni
Helt fra første øyeblikk hadde det vært de to. Som et par tvillingsjeler som fant hverandre på det rette tidspunktet. Hun følte seg så stolt når de to gikk sammen. Til stadighet ble de stoppet av nysgjerrige forbipasserende. Enkelte ville gjerne ha et fotografi. Kanskje så de også det hun følte: At de to allerede var uløselig knyttet sammen.
Lørdag, 28.juni og søndag, 27.juli
Og slik står hun nå, flere måneder etter den dagen på slottstrappen. Allerede med flere nye bekjentskaper og spennende opplevelser bak seg. I visshet om at hun har funnet en som ikke bare kan ta del i hennes noe spesielle verden, men som også vil gjøre den større, rikere og lysere. Skulle det mot formodning ikke bli de to, så var hun evig takknemlig for hjelpen tilbake mot livsgnisten.
Tirsdag, 26.augustLørdag og søndag, 16. – 17. augustSøndag, 12.oktober – Ditt bursdagsselskap med treretters basert på en kokebok fra 1937
Short translation:
It all began with a glance on the palace steps, a fleeting moment between two strangers that quietly unfolded into something extraordinary. Their shared passion for history and vintage elegance became the thread that gently stitched their lives together. From sunny picnics and jazz concerts to thoughtful letters and laughter-filled days. Each encounter brought a renewed sense of wonder. In him, she found someone who didn’t just accept her somewhat peculiar world, but made it brighter, fuller, and more beautiful. And should life take them down different paths, she would remain endlessly grateful, for a love that rekindled her spirit and reminded her what it means to truly be alive.
Etter en lang pause fra oppussingen var det endelig tid for å starte opp med et nytt prosjekt: Nemlig hovedsoverommet. Det hele startet med en utskiftning av møblementet. Etter min bestemor hadde jeg arvet et sett med møbler laget sent på 50-tallet. Dette var blant de første møblene som mine besteforeldre kjøpte etter at de giftet seg. Settet er nydelig og i god stand, men har ikke helt riktig stil i forhold til hva jeg kunne tenke meg. En annen faktor er at sengene ikke har standardmål, noe som gjør at både sengetøy og eventuelt nye madrasser kan bli en utfordring. Heldigvis kunne mamma og pappa overta møblene til deres gjesterom. På denne måten holder det seg i familien. Noe som føles både fint og riktig.
After a long break from renovating, it’s finally time to start a new project: The master bedroom. It all began with replacing the furniture. From my grandmother, I had inherited a set of furniture made in the late 1950s. This was among the first pieces my grandparents bought after getting married. The set is beautiful and in good condition, but it doesn’t quite match the style I’m aiming for. Another issue is that the beds are non-standard sizes, which makes finding bedding – and potentially new mattresses – a bit of a challenge. Fortunately, my mum and dad were able to take the furniture for their guest room. That way, it stays in the family, which feels nice.
Over til noe mer spennende: Valg av tapet. Etter mye frem og tilbake falt valget på Blomslinga fra Boråstapeter. Tapeten er av samme produsent som den jeg har i stua og på gjesterommet. Jeg burde jo snart bli sponset. Blomslinga er en vakker storblomstrete tapet, originalt produsert av Göteborgs Tapetfabrik i 1862. Tapeten representerer datidens storslåtte og eksklusive formspråk, skriver produsenten på sine egne sider. Den forteller historien om industrialiseringen og hvordan håndmalte tapeter måtte vike for varianter laget med valse. Endringen gjorde at papirtapeter ble mer tilgjengelig for folk flest. Blomslinga finnes i flere fargekombinasjoner, men for å gi rommet en lun og varm følelse ble det den med brun bunn.
Now onto something a bit more exciting: Choosing the wallpaper. After much back and forth, I finally decided on Blomslinga from Boråstapeter. It’s from the same brand as the wallpaper I have in the living room and the guest room. Honestly, I should be getting sponsored by now. Blomslinga has a beautiful, large floral print, originally produced by Göteborgs Tapetfabrik in 1862. According to the manufacturer, the wallpaper reflects the grand and exclusive design language of the era. It tells the story of industrialisation and how hand-painted wallpapers gave way to versions produced by printing. This shift made it more accessible to the general public. Blomslinga comes in several colour combinations, but to give the room a cosy and warm feel, I chose the one with a brown base.
Fra tidligere av hadde jeg fullført noe av grunnarbeidet i rommet. Dør-, vinduskarmer og taklister hadde fått ett par strøk med hvitmaling. Gardiner i mørkeblå fløyel hadde også kommet på plass. Heldigvis passet de til den nye tapeten. Mine foreldre og jeg foretok så sengebyttet: De fikk det gamle settet etter bestemor og jeg fikk min “ungdomsseng” tilbake. Dette er en nyprodusert håndmalt smijernseng fra Irland. En sengetype som passer bedre til min tiltenkte epoke.
Some of the prep work in the room had already been done. The door and window frames, as well as the ceiling mouldings, had received a couple of coats of white paint. I had also sewn curtains that luckily matched the wallpaper I ended up with. We then switched around the beds with my parents: They took the old set I had inherited, and I got the bed I had as a teenager. This is a newly made, hand-painted metal bedframe from Ireland, a style that fits much better with the historical period I had in mind.
Til soverommet hentes inspirasjonen fra starten av 1900-tallet. Dette vil matche mitt kjære sminkebord fra 1920, som skal flyttes inn fra gjesterommet. Før tapetseringen og dekoren (som er det morsomste) måtte mer grunnarbeid gjennomføres. Jeg startet med å ta av gulvlistene. Disse ble så pusset og lakket med to strøk blank gulvlakk. Så var det tid for å preppe veggene for tapet. Både under oppussingen av stua og gjesterommet måtte jeg skrape vekk gammel tapet. Dette fordi den hadde mye tekstur, noe som lett kan synes igjennom. Fjerning av gammel tapet er en langtekkelig og grisete jobb. Jeg testet underlaget på soverommet ved å sette opp en prøve av den nye tapeten. Selv med litt tekstur under så det ikke ut som den gamle ville synes. Jeg tok derfor sjansen. Neste steg var å sparkle over skjøter og hull i den gamle tapeten. Dette gjentok jeg to ganger, før jeg gikk over med pussemaskin.
The inspiration for the bedroom comes from the early 1900s. This will tie in nicely with my beloved dressing table from the 1920s, which will be moved in from the guest room. Before getting to the wallpapering and decorating (the fun part) more prep work had to be done. I started by removing the skirting boards. These were sanded down and given two coats of high-gloss varnish. Then it was time to prepare the walls for wallpapering. When renovating both the living room and the guest room, I had to scrape off the old wallpaper because it had a lot of texture, which could easily show through. Removing old wallpaper is a time-consuming and messy job. To test the base in the bedroom, I put up a sample of the new wallpaper. Even though there was still a bit of texture underneath, it didn’t look like it would show through — so I decided to take the risk. The next step was to fill in the seams and any holes in the old wallpaper, before sanding.
Lysekronen blir montert
Til soverommet hadde jeg også lagt planer for ny belysning. Under påskeferien i fjor fant jeg en nydelig lysekrone på en bruktbutikk i Gøteborg. Fra Holmens Marknad fikk lampen bli med hjem. Ledningene i den var moden for utskiftning. Jeg startet med å fjerne alle krystallene for å gjøre ledningsskiftet enklere. Prismene trengte dessuten en vask. Jeg har i lengre tid hatt et ønske om å flytte takpunktet på soverommet, da denne var noe merkelig plassert. Vi slo dermed to fluer i en smekk. Selv om det fristet å henge på alle prismene med det samme, måtte taket males først. Lysekronens skjelett ble derfor pakket forsiktig inn i plast.
I had also planned new lighting for the bedroom. During last year’s Easter holiday, I found a beautiful chandelier at a second-hand shop in Gothenburg. The lamp came home with me from Holmens Marknad. The wiring was in need of replacement. I started by removing all the crystals to make rewiring easier. They also needed a good clean. Although I was tempted to hang all the crystals straight away, the ceiling had to be painted first. The chandelier’s frame was carefully wrapped in plastic to protect it.
Preppet og klart for maling av tak
Før tapetseringen malte jeg veggene med en heftgrunn. Denne transparente melkeaktig malingen forbereder veggene for nytt lag med tapet. Deretter var alt klar for neste steg. Jeg var litt nervøs for tapetseringen siden det var en stund siden sist. Heldigvis kom jeg fort inn i det igjen. Så var det bare å jobbe seg fra vegg til vegg med god hjelp fra Marcus. Da tapeten var satt opp, ble gulvlistene igjen montert.
Before wallpapering, I painted the walls with a primer. This translucent, milky white paint prepares the walls for the new layer of wallpaper. After that, everything was ready for the next step. I was a bit nervous about the wallpapering since it had been a while since I last did it. Fortunately, I quickly got back into the swing of things. Then it was just a matter of working from wall to wall with great help from Marcus. Once the wallpaper was up, the skirting boards were reinstalled.
Før og etter
Smijernsengen har detaljer i gull. Fargen var litt slitt enkelte steder. Denne ble raskt frisket opp med litt ny maling. Jeg gikk for en gullfarge med en mer antikk finish.
I touched up the gold details on the bed with a bit of paint, choosing a gold colour with a more antique finish.
Et lite prosjekt jeg har hatt liggende lenge, var ideen om et DIY-hattestativ. Det hele begynte med en trelysestake jeg fikk gratis fra NMS gjenbruk på Karlshus. En stund etter kjøpte jeg en trekule som antagelig har vært på en gardinstang fra Antikkvarehuset. Disse to ble limt sammen. Videre pusset jeg over med et fint sandpapir for å forberede for maling. Jeg gikk for en linoljefarge i mørkeblå. Dermed har man ett perfekt lite hattestativ.
A small project I’d been meaning to do for a while was the idea of a DIY hat stand. It all started with a wooden candlestick I got for free from the NMS store in Karlshus. I later bought a wooden ball that had probably been part of a curtain rod from Antikkvarehuset. I glued the two pieces together, then sanded them down with fine sandpaper before painting. I chose a dark blue linseed oil paint. And just like that,I had the most perfect little hat stand.
Så var det tid for å flytte inn litt møbler. Det første som skulle inn var mitt vakre sminkebord fra 1920. Jeg var utrolig spent på hvordan det ville bli seende ut mot den nye tapeten. Dekoren oppå bordet har jeg samlet over lang tid. Til stadighet kommer det nye tilskudd. Noe er arvet, mens andre ting er kjøpt på loppemarkeder og bruktbutikker.
Then it was time to move some furniture in. The first piece to go in was my beautiful dressing table from the 1920s. I was really excited to see how it would look against the new wallpaper. The items on top of the table I have collected over a long time. New additions keep coming in regularly. Some are inherited, while others things have been bought at flea markets and second-hand shops.
Nydelig oppheng med speil jeg fant billig på Fretex, samt en liten kommode kjøpt på FinnSamlingen av mørke vintage vesker kom opp på veggen
Til rommet hadde jeg samlet mulig dekor i en boks. Her var det bilderammer i gull, gamle oljemalerier, gardinoppheng mm. De fleste av disse tingene var samlet og restaurert uten en fastsatt plan. Min opprinnelige visjon for rommet var å ha blått som tema. Dette gikk jeg bort i fra med valg av tapet. Likevel ønsket jeg å hedre min originale ide ved å introdusere detaljer i denne fargen. Som nevnt beholdt jeg gardinene og tok blant annet opp blåfargen gjennom vegghengt dekor.
For the room, I had gathered different bits and bobs in a box. Inside were gold picture frames, old oil paintings, curtain hooks, and more. Most of these items had been collected and restored without a fixed plan. My original vision for the room was to have blue as the main theme. I moved away from that with the choice of wallpaper, but I still wanted to honour my original idea by introducing details in that colour. As mentioned, I kept the curtains and incorporated the blue through wall-mounted décor.
Rommet fremstår nå som ferdig, eneste som mangler er en liten panelovn under vinduet. Lampen og lampeskjermen på nattbordet hadde jeg i boden. Disse er arvet etter mine bestemødre. Det er alltid så fint at de på et vis er med meg gjennom disse gamle gjenstandene.
The room is now finished; the only thing missing is a small panel heater under the window. I found the lamp and lampshade on the nightstand in storage. They are inherited from my grandmothers. It’s always so nice to feel that they are, in a way, with me through these old items.
Midt i august var det duket for et stort arrangement på Glomdalsmuseet på Elverum. Jeg og andre interesserte i historisk mote var invitert. Vi skulle bidra med å fylle museet med liv. I historiske kostymer og tidsriktig hår skulle vi krydre de besøkendes opplevelse av det hele. Jeg var på forhånd litt nervøs. Det var mye nytt jeg skulle forholde meg til. Det desidert største var at jeg skulle ikle meg et antrekk fra et annet århundre. Tidsepoken var 1800-1814, også kjent som empire.
In mid-August, a major event took place at Glomdalsmuseet in Elverum. I, along with others with an interest in historical fashion, had been invited. We were to help bring the museum to life. Dressed in historical costumes and with period-appropriate hairstyles, we were there to add an extra dimension to the visitors’ experience. I was a little nervous beforehand. There was a great deal that was new to me. By far the most interesting was the prospect of wearing an outfit from another century. The era in question was 1800–1814, also known as Regency.
Med min lille rullekoffert løp jeg ned til toget rett fra jobb. Vi skulle starte vår reise opp mot Elverum. Det var duket for to togturer, samt en kort biltur frem til vårt overnattingssted. Vi var så heldige å få bo på gården til Marit og Ruben. En herlig kunnskapsrik og lidenskapelig duo med en levende interesse for historie og håndverk. To typer som alltid har en god historie eller fakta på lur. Marit jobber på museet hvor vi skulle være frivillige aktører.
With my little suitcase, I ran to the train straight from work. Our journey towards Elverum was about to begin. We had to take two trains, followed by a short drive to our accommodation. We were fortunate enough to stay at the farm of Marit and Ruben. A delightful, knowledgeable, and passionate duo with a vibrant interest in history and craftsmanship. Marit works at the museum where we would be volunteering.
Mobilbilder fra turen oppover. Som alltid var Marcus og jeg de stiligste på togetFine Marit
Siden jeg manglet tidsriktige klær for perioden skulle jeg få låne av museet. Denne nydelige hvite kjolen med blå blomster er sydd av en museumsansatt, som jeg fikk møte dagen etter. Det var noe usikkert om hvor vidt kjolen ville passe meg, men med egen skredder i hus ble det intet problem. Etter litt tilpasning satt kjolen tilfredsstillende nok. Så ble håret krøllet opp før vår første museumsdag. Vi sto tidlig opp for å gjøre oss klare. Kjolen kom på og det var tid for å fikse håret. Jeg brukte i utgangspunktet samme teknikk som jeg pleier. Med unntak av at krøller ikke ble gredd ut og at håret var i midtskill. I denne perioden lot man ofte korketrekkere omkranse ansiktet. Av Marit fikk jeg låne både et stoffstykke og en nydelig brosje. Stoffet skulle draperes over skuldrene og så stappes ned i utringningen.
As I was lacking period-appropriate clothing, I was going to borrow an outfit from the museum. The dress had been sewn by a staff member, whom I had the pleasure of meeting the following day. There was some uncertainty about whether the dress would fit, but with a tailor on hand, it was no problem at all. Then my hair was set in curlers before our first day at the museum. We got up early to get ready. The dress went on, and it was time to do the hair. I basically worked with the same technique as usual, except that the curls weren’t brushed out and my hair was parted in the middle. During this period, it was common to have tight curls framing the face. Marit lent me both a piece of fabric and a beautiful brooch. The fabric was to be draped over the shoulders and then tucked into the dress.
Etter en koselig, men rask frokost hoppet vi i bilen. Marit ville være på museet før kl.8 og vi fikk sitte på. Vi fikk våre aktørbevis i skranken og fulgte med på en runde for å låse opp noen av husene. Til slutt viste hun oss veien til det som skulle bli vårt hus for helgen. Dette var opprinnelig ett av våningshusene på en stor jord- og skogeiendom i Åmot i Østerdalen. Huset ble bygget i 1795 og skal ha vært et av de første med to etasjer i området. Byggherren var Ole Olsen (1767-1825) som var gift med Anne Tollevsdatter (1772-1844). På sin kroningsferd til Trondheim overnattet selveste Karl Johan i huset. Naturligvis i det største og flotteste soverommet. Huset ble flyttet til museet i 1927.
After a lovely, but quick breakfast, we jumped in the car. Marit wanted to be at the museum before 8 a.m., so we joined her. We followed along while she unlocked some of the buildings, before showing us the way to what would be our «home» for the weekend. This was originally one of the farmhouses on a large estate in Åmot, Østerdalen. The house was built in 1795 and is said to have been one of the first two-storey buildings in the area. The owners were Ole Olsen (1767–1825) and Anne Tollevsdatter (1772–1844), who were running the farm at the time. During his coronation journey to Trondheim, Karl Johan stayed in the house. Naturally, he had the largest and finest bedroom. The building was moved to the museum in 1927.
Vårt rom for helgen skulle være finstua i første etasje. Rommet er dekket med rosa panel med små stensilerte blomster malt rett på veggene. Vi gjorde oss til rette med alt vårt sy-, tegne- og maleutstyr: Alle historiske gjøremål som ville passe inn i tidsbildet. Vi fikk lov til å sitte i de gamle møblene, men naturligvis med forsiktighet. To for meg nye bekjentskaper kom til etter hvert. Vi var alle på plass før museet åpent kl. 10. Vi hadde også litt lett servering i løpet av dagen. I form av te, jordbær og makroner.
Our room for the weekend was to be the finest sitting room. The room is decorated with pink paneling, adorned with small stenciled flowers painted directly on the walls. We settled in with all our sewing and art supplies. Things to pass the time, yet keeping within the spirit of the era. We were allowed to sit in the old furniture, but of course, with great care. Two new acquaintances joined us after a while. We were all in place before the museum opened at 10 a.m. We also had some light refreshments during the day, in the form of tea, strawberries, and macarons.
Torunn og Leif Skredderen i selvsydd banyan
Timene gikk fort med koselig prat og kreative gjøremål, mens de besøkende fikk titte inn i vårt historiske tableau. Jeg fikk besøk av mammas kusine Mette og hennes familie som bor i nærområdet. Det var utrolig hyggelig at de stakk innom. I løpet av de to dagene fikk vi også mulighet til å utforske museumsområdet. Vi byttet på å gå ut, slik at det alltid var liv i stua vår. Så stilige par som vi var, ble vi stoppet hele tiden av folk som ønsket å ta bilder. Det ble til og med tatt bilde til lokalavisa.
The hours flew by with pleasant conversation and creative activities. The visitors got to peek into our historical tableau. I received a visit from my mother’s cousin Mette and her family, who live nearby. It was really lovely that they stopped by. Over the course of the weekend, we also had the chance to explore the museum grounds. We took turns, so there was always someone in our sitting room. Looking as stylish as we did, we were constantly stopped by people wanting to take pictures of us. We were even photographed for the local newspaper.
Glomdalsmuseet er det tredje største friluftsmuseet i Norge. Etterfulgt av Folkemuseet på Bygdø og Maihaugen på Lillehammer. Et besøk hit kan absolutt anbefales. Området oppleves både stort og luftig i motsetning til de tidligere nevnte museene.
Glomdal Museum is the third largest open-air museum in Norway, after the Norwegian Folk Museum on Bygdøy and Maihaugen in Lillehammer. A visit here is definitely recommended. The area felt spacious and airy, in contrast to the other museums I mentioned.
Helgens opplevelser vil jeg tenke tilbake på med glede. Tiden på museet var fylt av sol, historie, fine folk, masse komplimenter og hyggelige samtaler. Utenfor huset fikk vi oppleve markedsboder, teltcamper fra ulike tiår, veteranbiler, gamle trehus og musikk fra spillemannslag. Alt var helt perfekt. For en drøm å kunne jobbe på en slik plass.
I will look back on the experiences of the weekend with great joy. The time at the museum was filled with sunshine, history, wonderful people, lots of compliments, and pleasant conversations. Outside the house, we got to experience markets, tent camps from different decades, vintage cars, old wooden houses, and traditional Norwegian folk music. Everything was just perfect. What a dream it would be to work in such a place.
Denne sommeren må vintage gudene ha sett ned på meg fra oven. Jeg har vært utrolig heldig med mine funn. Spesielt med tanken på innkjøpene fra Stockholm. Dette er absolutt en ny rekord når det gjelder god fangst. Alt jeg skal vise i dette innlegget er fra tre ulike destinasjoner i Stockholm. Old Touch, Statsmissionen i Gamla Stan og min nye favoritt Agnes Vintage Store. Denne gangen ble det også med en del klær fra tidligere epoker enn normalt. Det var desidert hos sistnevnte at jeg gjorde de største funnene. Her fant jeg ting jeg faktisk har lett etter i lengre tid. Vi oppholdt oss i Agnes vakre butikk i nærmere tre timer. I løpet av denne perioden prøvde jeg sikkert nærmere 70% av alt i butikken. Heldigvis for lommeboken var en del for smått i størrelse. Likevel gikk vi ut døren med tre poser med skatter fra første halvdel av forrige århundre.
This summer, the vintage gods must have been smiling down on me. I’ve been incredibly lucky with my finds – especially when it comes to my purchases from Stockholm. This is without a doubt a new record in terms of a successful haul. Everything I’ll be showing in this post comes from three different shops in Stockholm: “Old Touch”, “Stadsmissionen” in Gamla Stan, and my new favourite, “Agnes Vintage Store”. This time, I even picked up several pieces from earlier eras than what I usually go for. It was definitely at the latter that I made the biggest discoveries. I found items I’ve actually been searching for over a long period of time. We spent nearly three hours in Agnes’ beautiful shop, and during that time I probably tried on close to 70% of everything in there. Luckily for my wallet, quite a few things were too small in size. Still, we walked out the door with three whole bags of treasures from the first half of the last century.
Etter tips fra en ansatt i herrebutikken A Marchesan besøkte vi Statsmissionen i Gamla Stan. Her har vi faktisk ikke vært før. Butikken kan minne om vår Fretex og har alt fra kjøkkenutstyr til klær. Hos Statsmissionen fant jeg et par nyproduserte skinnsko i 40-talls stil (de fremste til venstre).
Following a tip from a staff member at the men’s shop “A Marchesan”, we visited “Statsmissionen” in Gamla Stan — a place we actually hadn’t been to before. The shop is reminiscent of our own “Fretex”, offering everything from kitchenware to clothing. At “Statsmissionen”, I found a pair of newly made leather shoes in a 1940s style.
Tredelt drakt, sko og hatt fra Agnes vintage store
En av favorittene er dette tredelte settet fra 40-tallet. Drakten ble kjøpt på Agnes Vintage Store. Den består av et skjørt, en vest og en jakke. Alt i et tykt mørkeblått stoff med matchende knapper. Med sine tre ulike deler kan man skape uendelige nye antrekk. Veldig spennende.
The first outfit is this three-piece set from the 40s. The suit was purchased at “Agnes Vintage Store.” It consists of a skirt, a vest, and a jacket—all made from thick dark blue fabric. With its three distinct pieces, it offers endless possibilities for creating new outfits.
Tredelt drakt, sko og hatt fra Agnes vintage store
Som en selverklært hatte-elsker føler man alltid at man trenger flere hodeplagg. Selv om jeg egentlig forsøker å unngå fargen sort, så var denne lille hatten et unikum. Den er helt uten krone og settes nærmest på som en tiara. Jeg hadde den på under selve Stockholmsoppholdet og ble stoppet flere ganger av folk som kom med komplimenter.
As a self-proclaimed hat lover, one always feels the need for more hats. Although I generally try to avoid the colour black, this little hat was truly one of a kind. It has no crown at all and is worn almost like a tiara. I wore it during my stay in Stockholm and was stopped several times by people offering compliments.
50-talls kjole fra Agnes vintage store50-talls kjole fra Agnes vintage store
Det er ofte enklere å finne sommerlige klær når man handler vintage. Kanskje fordi den nordiske sommeren er så uforutsigbar. Av denne grunn er slike plagg kanskje mindre slitt. Selv om ingenting kan slå en nydelig sommerkjole, så har jeg aktivt gått inn for å finne varmere klær. Derfor ble det kun kjøpt inn én sommerlig kjole. Denne er til gjengjeld utrolig søt. Kjolen er en av de få med merkelapp. På denne står det at plagget er en Bengtsson modell.
It is often easier to find summer clothes when shopping for vintage. Perhaps this is because the Nordic summer is so unpredictable. For this reason, such garments may be less worn? Although nothing can beat a beautiful summer dress, I have deliberately focused on finding warmer clothes. Therefore, I only bought one such dress. On the other hand, it is incredibly cute.
50-talls kåpe fra Agnes vintage store
Høyt oppe på ønskelisten for vinterlige klær var en god og tykk kåpe. Fra før av har jeg en nydelig 40-talls modell kjøpt fra Snobb Vintage under Fæbrikstad i fjor. Hos Agnes skulle jeg finne en nydelig jakke fra tiåret etter. En klassisk kåpe i prinsessesnitt med god vidde. Det er inget merke fra produsenten, men en lapp langs siden som forteller om materialene og opprinnelse: “Guaranteed pure wool and angora (made in England)”.
High on my wishlist for winter clothes was a good, thick coat. I already own a beautiful 1940s model purchased from “Snobb Vintage” at “Fæbrikstad” last year. At Agnes, I found a lovely coat from the 1950s. A classic princess-cut coat. The jacket has no manufacturer’s label, but a tag along the side detailing materials and country of origin: “Guaranteed pure wool and angora (made in England).’”
50-talls kåpe fra Agnes vintage store
Baseplagg er også noe jeg alltid ser etter. Jeg ble derfor svært glad når jeg fant denne rustrøde dressjakken. På merkelappen står det: Salon fashion, tailored by Crawford. Jakken er også fra Agnes sin flotte butikk.
Basics are also something I’m always on the lookout for. So I was very pleased when I came across this rust-red blazer. The label reads: Salon Fashion, tailored by Crawford.
Et annet favorittfunn var denne klassiske og fargerike koften. Den har allerede fått tilnavnet «turteldue-genseren» siden det sitter et par fugler vendt mot hverandre langs borden.
One of my favourite finds was this classic and colourful cardigan. It has already been nicknamed the “lovebird jumper”, as there’s a pair of birds facing each other along the border pattern.
Når man er interessert i historisk mote så kan man også sette pris på andre epoker enn “sin egen”. Det kan virke som om jeg selv beveger meg stadig bakover i tid. Alle de følgende kjøpene er fra Agnes vintage store. Først ut er denne sorte vesken fra århundreskiftet. Både formen og låsen kan minne om en bunadsveske. I kant med veskens åpning står det inngravert et navn med sirlig løkkeskrift. Det er noe vanskelig å tyde, men jeg tror det står: “Alice Appelquist”.
When one is interested in historical fashion, it’s possible to appreciate periods beyond one’s “own”. One example from my recent acquisitions is this black handbag from the turn of the century. Both its shape and clasp are reminiscent of a traditional Norwegian bunad bag. Along the edge of the opening, a name is engraved in elegant cursive script. It’s somewhat difficult to decipher, but I believe it reads: “Alice Appelquist”.
Av de eldre og mer unike funnene har man denne hatten fra tidlig 1900. Den er i fløyel dekorert med fjær. Innsiden må det ordnes litt med, men ellers er hatten i god stand med tanke på alderen.
Among the older and more unique finds is this hat from the early 1900s. It’s made of velvet and decorated with feathers. The inside needs a bit of attention, but otherwise, the hat is in good condition considering its age.
Med til gruppen klær fra århundreskiftet har jeg også kjøpt denne sorte blusen fra 1910. For å få en autentisk silhuett fra epoken kreves det riktige underklær. Dette er noe som foreløpig mangler i min samling.
As part of the group of garments from the turn of the century, I’ve also acquired this blouse from 1910. To achieve the correct silhouette from the period, the appropriate undergarments are required. This is something my collection is currently lacking.
Nydelig fløyelsjakke fra Old Touch
Fra en av mine yndlingsbutikker Old Touch gjorde jeg flere funn fra 20- / 30-tallet. Det ble to par unike sko i brunt skinn. I det ene paret står det Ramlösa tror jeg. Noe annet jeg også kom over var en enkel sort fløyelsjakke med hvitt for (se bilder over og under). Jeg har i lengre tid savnet noe litt penere å bruke over aftenkjolene. Så denne kommer nok godt med. Ellers fra Old Touch ble det med litt blandet drops: Et par hårkammer, reisesett til negler, samt en rekke ting til herre.
From one of my favourite shops, “Old Touch”, I found several treasures from the 1920s and 1930s. I ended up with two pairs of unique brown leather shoes. One of the pairs is marked “Ramlösa” — or at least I think it says that. I also came across a simple black velvet jacket with a white lining. I’ve been missing something a bit more elegant to wear over evening dresses, so this one will definitely come in handy. From “Old Touch” I also picked up a mixed bag of small items: a pair of hair combs, a travel manicure set, and a number of things for men.
Jakten etter varmt tøy er alltid noe jeg har i bakhodet. Planen er at dette tilsynelatende umulige foremålet skal oppsummeres i et fremtidig blogginnlegg. Hos Agnes ble det flere funn som kan bidra til dette prosjektet. Heldigvis for meg hadde hun ikke pakket vekk vintertøyet helt ennå. Med denne enkle lysegrå strikkevesten kan man sikkert lage mange spennende antrekk.
The search for warm clothing is always something I keep in the back of my mind. The plan is for this seemingly impossible project to be summarised in a future blog post. Fortunately, I found several pieces at Agnes’s that can contribute to this project. Luckily for me, she hadn’t quite packed away her winter clothes yet. With this simple light grey knitted vest, I’m sure one could put together many interesting outfits.
Det eldste plagget som fikk være med hjem fra Stockholm var denne kappen. Ifølge Agnes skal den være fra 1890-1900. Den er utrolig tung, forseggjort og nydelig dekorert. Litt må gjøres med foret og med detaljene i pels, men det er jo ikke så rart med tanke på kappens alder.
The oldest garment that came home with me from Stockholm was this cape. According to Agnes, it dates from 1890–1900. It is incredibly heavy, beautifully made, and decorated. A bit of work is needed both on the lining and the fur details, but that’s hardly surprising given the garment’s age.
