I 2015 begynte en ung dame en liten blogg. Som bachelorstudent i Kristiansand lette hun etter en plattform for å dele både stort og smått. Blant de første innleggene kan man finne glutenfrie cookies, antrekksbilder og gjør det selv-prosjekter. Siden den gang har det skjedd en hel del. Hun har flyttet tilbake til sin fødeby, blitt singel, fullført en lengre utdannelse, hatt en rekke ulike jobber, kjøpt sin første leilighet og truffet en ny mann.
In 2015, a young lady started a small blog. As a bachelor student in Kristiansand, she was looking for a platform to share her interests. Among her first posts, you can find gluten-free cookies, outfit photos, and DIY projects. Since then, a lot has happened. She moved back to her hometown, became single, completed a longer education, had several jobs, bought her first apartment and meet a new man.
Hva ville Kaja anno 2015 tenkt om livet nå? Det kan man jo bare spekulere i. Likevel er jeg helt sikker på at hun ville ha godkjent den «noe» større samlingen av vintageklær og antikviteter.
What would Kaja from 2015 think about life now? One can only speculate. Still, I’m sure she would approve of the “somewhat” larger collection of vintage clothes and antiques.
For å markere jubileet ønsker jeg å dele noen tanker med dere: Hvorfor startet jeg dette prosjektet og hva har endret seg? Kommer jeg til å være aktiv på bloggen i de neste 10 årene? Aller først vil jeg gjerne begynne med å reintrodusere meg selv:
To mark the anniversary, I want to share some thoughts: Why did I start this project, and what has changed? Will I be active on the blog in the next 10 years? But first, I’d like to reintroduce myself:
Jeg heter da Kaja og er i begynnelsen av 30-årene. Jeg har en lektorgrad i kunstfag med fokus på kunst- og håndverksteknikker, i tillegg til praktisk pedagogikk (PPU). Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en fascinasjon for historie. Som liten kunne jeg vandre timevis mellom støvete museumsmontre, jeg samlet på gamle mynter og elsket å titte i mormors fotoalbum.
My name is Kaja, and I’m in my early 30s. For as long as I can remember, I’ve had a fascination with history. As a child, I could spend hours at different museums and I loved looking through my grandmother’s old photo albums.
Det å være et historieinteressert barn var til tider en nokså ensom eksistens. Mens mine klassekamerater leste Donaldblader, bladd jeg i gamle bøker om Oslos historie. Jeg fordrev også tiden med å drømme meg tilbake til mystiske pyramider, vandre langs dekket på Titanic eller trøste en fortvilet soldat i en skyttergrav.
Being a history geek as a child was at times a rather lonely existence. While my classmates read Donald Duck comics, I browsed old books about Oslo’s history. I also spent time dreaming of mysterious pyramids, walking on the deck of the Titanic, or comforting a desperate soldier.
Allerede på ungdomsskolen begynte historieinteressen å snike seg inn i garderoben. Det var da jeg kjøpte mine første 40-talls inspirerte sko (disse har jeg fremdeles). Mamma og jeg ga skomodell navnet “Tikken-sko” etter Max Manus sin kone. Filmen om motstandsmannen hadde nettopp kommet på kino.
Back at high school, my interest in history began to sneak into my wardrobe. It was then that I bought my first 40s-inspired shoes (I still have them). My mom and I named the shoe model “Tikken shoes” after Max Manus’s wife. The film about the norwegian resistance fighter had just come out in theaters.
Ofte får jeg spørsmål om jeg er født i feil tid. Min stil og enkelte verdier kan jo tyde på det. Likevel trives jeg godt med moderne hjelpemidler, helsetjeneste og ditto kvinnelige rettigheter.
I often get asked if I was born in the wrong era. My style and certain values might indicate that. However, I enjoy modern conveniences, healthcare, and women’s rights etc.
Ofte får mine interesser meg til å føle at jeg lever ute av synk med resten av samfunnet. Som om jeg befinner meg i min egen lille boble. Til tider kan dette være en kilde til frustrasjon. Spesielt når noe man selv tar for gitt, ikke blir forstått av andre. I blant oppstår ønsket om å bare forsvinne inn i mengden. Kombinert med den lokkende enkelheten ved å finne alt man trenger på Normal, IKEA og HM.
Often, my interests make me feel like I live out of sync with rest of society. At times, this can be a source of frustration, especially when something I take for granted isn’t understood by others. Sometimes, I wish I could just disappear into the crowd. Combined with the tempting simplicity of finding everything you need at IKEA, and H&M.
I små øyeblikk kan jeg også glemme at ikke alle deler mine interesser og verdier. Ofte føles det som om alt det jeg verdsetter blir nedprioritert. Vi lever i en verden som stadig går raskere, man får kortere oppmerksomhetsspenn og har tilsynelatende færre hobbier. Alt dette mens hjemmene våre fylles opp med utenlandskproduserte ting som er laget både raskt og billigst. Det er lett å la seg lokke til å ta del av denne utviklingen.
In small moments, I can also forget that not everyone shares my interests. It often feels like everything I value is being ignored. We live in a world that’s moving faster and faster, with shorter attention spans and seemingly fewer hobbies. All while our homes fill up with things that are produced quickly and cheaply. It’s easy to be lured into joining this development.
Helt fra bloggens begynnelse var håpet at dette kunne bli en plattform for oss med alternative interesser. Et sted hvor jeg kunne dele mine vintagekjøp, kreative og kunstneriske prosjekter, samt deltagelse på relevante arrangementer. En plass hvor historiske hendelser, klassisk mote, kvalitet og håndverk lå i fokus. Jeg håper at jeg i løpet av årene har inspirert og videreformidlet noe av min gjenbruksglede til dere.
Since the beginning of the blog, the hope has been that this could become a platform for those of us with alternative interests. A place where I could share my vintage finds, creative and artistic projects etc. A space where historical events, classic fashion, quality, and craftsmanship are in focus. I hope I’ve inspired some of you.
Hvor arbeidet med blogg vil gå fremover er noe uvisst. Det å skrive blogg er vel allerede langt forbi sin storhetstid. Skal man bli virkelig populær på denne plattformen bør man skrive innlegg flere ganger om dagen og gjerne havne i konflikter og intriger med andre. Det går selvsagt på bekostning av kvaliteten. Noe som er det siste jeg kunne tenke meg å gjøre.
Blogging is probably already far past its prime. To become truly popular on this platform, you should post multiple times a day and get involved in conflicts with others. Of course, that comes at the expense of the quality, which is the last thing I would ever want to do.
Formatet som bloggen er i nå er utrolig tidkrevende. Uavhengig av tematikk går det mye tid med til fotografering, styling, research, skriving og oversettelse til engelsk. Per dags dato har jeg ikke tjent en eneste krone på dette arbeidet, men det har resultert i noen spennende opplevelser. Her kan nevnes at et av mine kunstverk om stedsspesifikk kunst ble trykket i en bok, mitt pepperkakehus av herregården på Hvervenbukta ble publisert flere steder og i 2022 fikk jeg muligheten til å stille ut min «Sydpolkjole» i Roald Amundsens hjem på Svartstog.
The format of the blog as it is now is incredibly time-consuming. Regardless of the topic, a lot of time goes into photography, styling, research, writing, and translating into English. To this day, I haven’t earned a single penny, but it has resulted in some exciting experiences. Among them, one of my artworks was printed in a book, my gingerbread house of the manor at Hvervenbukta was published several places, and in 2022, I had the opportunity to exhibit my “South Pole Dress” in Roald Amundsen’s home at Svartskog.
En herregård i pepperkake del 2
Sydpolskjolen del 2 – Amundsens bursdagsfeiring
Likevel synes jeg det er viktig at også jeg kan ha et talerør ut i verden. At ikke alt på nettet må handle om løshår, retinol, klimaendringer, Tik-tok danser, dietter og plastikkirurgi. Satt litt på spissen.
However, I think it’s important that I too have a voice out in the world. That not everything on the internet has to be about hair extensions, retinol, climate change, TikTok dances, diets, and plastic surgery.
Som en viktig motivasjon i forhold til fortsettelsen tenker jeg tilbake på meg selv som barn og ungdom. En usikker og sjenert jente som utgjorde et lett mål for mobberne. Med sine interesser og tanker som gjorde at hun stakk ut som en sår tommel. Stadig på leting etter noe eller noen som tenkte slik som henne.
As an important motivation for continuing, I think back to myself as a child and teenager. An insecure and shy girl who was an easy target for bullies. With interests and thoughts that made her stand out like a sore thumb. Constantly searching for something or someone who thought like she did.
Man håper jo på at det man putter ut i verden kanskje kan inspirere noen. Spesielt tanken om at man faktisk kan gå imot den såkalte strømmen. I arbeidet med dette innlegget har jeg scrollet gjennom mine gamle blogginnlegg. Til sammen har det blitt 280 publiseringer. 1620 kommentarer er blitt skrevet frem og tilbake. Det er jo noe.
One hopes that what you put out into the world might inspire someone. Especially by emphasizing that you can indeed go your own way.
Jeg vil runde innlegget av med å takke alle som har lest, kommentert, snakket om og delt mine innlegg opp igjennom årene. Det setter jeg utrolig stor pris på. God videre lesning til dere alle.
I will end the post by thanking everyone who has read, commented, talked about, and shared my posts over the years. I truly appreciate it. Happy reading to all of you.
Ps. Som alltid er jeg nysgjerrig på hva folk er interessert i å vite mer om. Kom gjerne med ønsker og forslag til innlegg i kommentarfeltet.
Ps. As always, I’m curious about what people are interested in reading about. Feel free to make requests and suggestions for blog posts in the comments section.
På forhånd takk!
Thank you in advance!
