På lørdagen som var ble det feiret en helt spesiell bursdag. 150-årsdagen til selveste Roald Amundsen skulle markeres. Dagen skulle feires ute ved hans hus på Svartskog. Som nå er tidskapsel og museum i ett. Det var duket for ny utstilling, kortreist is, kake og omvisning, etterfulgt av Afternoon tea på Svartskog kolonial.
For min egen del ble dagen markert med hele to egenproduserte kjoler. Den første vil den faste leser kjenne igjen for forrige innlegg her på bloggen (fikk du ikke med deg dette kan du lese mer her). Sydpolskjolen står nå utstilt i tjenesteboligen ved siden av hovedhuset. Drakten er en del av den nye utstillingen og er knyttet til alt det kommersielle rundt Amundsen. Den andre av de to kjolene var jeg selv iført for anledningen.
I invitasjonen til bursdagsfesten ble man oppfordret til å kle seg i klær fra 1920. Det samme tiåret da Amundsen forsvant med sitt fly. Dagen før festen ble de siste stingene sydd på kjolen, mens håret ble lagt og rullet opp. Samme dag kledde mamma og jeg på oss våre nøye planlagte antrekk. Før turen gikk langsetter Oslofjorden i retning Svartskog.
Etter å ha sett Sydpolskjolen utstilt og den nye kjolen var dokumentert, fortsatte feiringen oppe på Svartskog kolonial. Dette er en utrolig nydelig og sjarmerende perle drevet av Tom og Cecilie. Disse og resten av gjengen på kolonialen hadde virkelig stått på for å forberede markeringen. Det ble blant annet smurt 100 smørbrød til kveldens Afternoon tea. I samarbeid med museet hadde Tom mikset sammen en av Amundsens egne drinkoppskrifter. Denne skal visstnok ha ligget i en av polarheltens skrivebordsskuffer.
Etter Afternoon tea med bobler, skagenrøre, scones og lemoncurd, var det tid for litt underholdning. Det ble både sang, musikk og foredrag. De to Amundsen-ekspertene Anders og Aleksander (som jeg har hatt en del kontakt med i forhold til utstilling av Sydpolskjolen) var også denne kvelden ivrige formidlere av Amundsen både som helteskikkelse og person. Også her ble Sydpolskjolen løftet frem og presentert. Det er så utrolig stas å kunne hylle dette unike mennesket med en egen kreasjon.
Hva synes dere om dagens skreddersydde antrekk?
Har noen andre vært med på å markere et 150-årslag?
Translation: Last Saturday marked the 150th birthday of the Norwegian polar explorer Roald Amundsen. The day was celebrated with cake, tours and Afternoon tea at Svartskog kolonial. This is where the house he owned is located, which is now a time capsule and museum. My mom and I dress up in 1920s fashion to mark the occasion. I spent the week prior designing and sewing a dress. The Southpole dress from my previous post is now exhibited at said museum.
Fikk du ikke med deg del 1 av prosjektet kan du les mer her!
“Poldragten maa selvfølgelig være hvid som Sne med glitrende Iskrystaller (..). Skjørt og Liv Udpyntes med smaa klare Glasdubber, som ligner Miniaturistapper, og med Sneballer lavet av Vat eller Svanedun. Rundt Skjørtets nederste Kant er der endelig anbragt en Bord av Sydpolarfuglen Pingvinen. … Til Dragten behøves ingen indviklet Haarpynt, bare et Sølvbaand eller en Laubærkrans af Sølv om Panden og et lidet norsk Flag stukket ind ved hvert Øre.”
Fra 11.juli til september er kjolen å se utstilt i tjenesteboligen ved Amundens hus på Svartskog. I anledning av polfarerens bursdag blir det holdt afternoon tea mm. på Svartskog kolonial, 16.juli.
Min største utfordring med å gjenskape Sydpolskjolen var mangelen på informasjon. Det eneste jeg hadde å forholde meg til var beskrivelsen, samt den svært enkle skissen. Disse sa ingenting om de faktiske stoffene som skulle brukes eller hvordan de ulike lagene skulle henge sammen. Jeg forsøkte å være tro mot den originale skissen, men måtte likevel legge inn en del kreative løsninger.
The biggest challenge in recreating this dress was the lack of information. I only had the description and the simple drawing from the newspaper to base my design on. Although I tried to be true to the original illustration, I had to get quite creative.
Til grunnkjolen brukte jeg et Simplicity-mønster fra min samling. Dette er riktignok fra 70-tallet, men fasongen var ganske tidsriktig også for 1912. Kjolen måtte ha et såkalt empire snitt, der sømmen på forstykket ligger over den naturlige midjen. Denne fasongen har vært svært populær i flere historiske epoker. Mange av de norske budnadene har eksempelvis et slikt snitt.
I started by usinga Simplicity pattern I found in my collection. The base dress had to have an empire design, where the seam on the front piece lies over the natural waist.
Under mitt besøk på Polarmuseet i Tromsø for noen år siden, rullet en helt spesiell film over en av veggene. Klippene ble filmet i løpet av selve sydpolekspedisjonen. De bevegelige bildene viser blant annet herlige møter mellom mannskapet og et viktig element i mitt prosjekt: Nemlig pingvinen. På tegningen av kjolen ser fuglene små og lubne ut, mens de i filmen er mer standhaftige og slanke. Grunnet denne oppdagelsen gjorde jeg noen endringer i mitt pingvin-design.
During my visit to thePolar Museum in Tromsø a few years ago, I got to see a movie that was shot during the expedition to the South Pole. The penguins on the illustration looks quite different from the ones in the film. This observation made me alter my design ever so slightly.
Roald Amundsen sin sydpolsfilm: Her! (Pingvinene dukker opp rundt 3 min)
Pingvin-designet består av tre ulike fugler som går igjen i en bord rundt kjolen. Hver pingvin ble først klippet ut i papir. Jeg laget to varianter av hvert design: En til omrisset og en til detaljene inne i selve formen. Papirmalen for omrisset ble festet på filten ved hjelp av knappenåler og klippet ut. Mal nummer to ble festet på de første siluettene. Ved hjelp av små kniver og liten broderisaks fikk jeg skåret ut det endelige designet.
The design consists of three different penguins that are repeated around the bottom of the dress. Each penguin was first cut out in paper. I made two variations of each design: one for the outline and one for the details inside the shape itself.
Min tanke med denne kjolen var at hvert lag skulle være tynnere og lettere enn det forrige. Etter å ha studert bilder av kjoler fra rundt 1910, oppdaget jeg raskt hvordan designerne ofte lekte seg med ulike stoffer og teksturer. Til lag nummer to ønsket jeg å gå for et silkeaktig og blankt stoff. Dette ville gi en god kontrast til det tunge kjolestoffet under.
After studying images of different garments from around 1910, I quickly discovered how designers often played with different fabric and textures. For layer number two, I wanted to go for a silky and shiny fabric. This would provide a good contrast to the heavy fabric underneath.
“Jakken” var nok det mest kompliserte med prosjektet. Jeg arbeidet helt uten mønster, men hadde mye hjelp i å drapere stoffet over en byste. Da laget var sydd ferdig skulle det dekoreres. Her var det duket for både snøballer, paljetter og istapper. Sistnevnte lagde jeg ved å kombinere fire perler i ulik størrelse. Størst øverst og minst nederst. Perlene er forresten tsjekkiske glassperler som skinner vakkert når lyset treffer dem.
The “jacket” was probably the most complicated part of this project. I worked completely without a pattern, but got the right shape by draping the fabric. This layer was also quite enjoyable to work with. I got to make icicles out of glass beads and fake snowballs by using yarn.
I beskrivelsen fra Aftenposten trengte man ikke noen innviklet hårpynt. Man kunne velge mellom et sølvbånd eller en laurbærkrans i sølv. Min opprinnelige tanke var å bruke et tynt metall som for eksempel aluminum til dette formålet, men for å ikke gjøre det for komplisert kjøpte jeg kunstige blader i stedet. Disse ble klippet til slik at de ligner laubærblader. Denne prosessen er å se i filmen over.
In the description from Aftenposten, you could choose between a ribbon or a silver laurel wreath to complete the look. My original idea was to use a thin metal such as aluminum for this purpose, but I opted to buy artificial silvery leaves instead.
Hva synes dere om den endelige kjolen?
Er det noen som skal være med på feiringen av Amundsen?
Følelsene som oppstår når man avslutter et stort kunstprosjekt er ofte nokså blandende. Naturlig nok opplever man en voldsom glede for at tegningen, trykket, skulpturen eller maleriet er ferdig. På samme tid er sluttfasen til en slik prosess litt trist. Midt i all den overveldende gleden opplever jeg ofte en følelse av tomhet. Hva i all verden skal jeg finne på nå? Hva skal bli mitt neste kreative prosjekt? Likevel er det hovedsakelig positive følelser som settes i sving når slike arbeider er fullført. I oktober i fjor gikk jeg til innkjøpt av gullrammen etterfulgt av et lerret som passet inni. På dette tidspunktet var jeg midt i arbeidet med mitt masterprosjekt. Av denne grunn måtte maleriet komme i andre rekke. Jeg arbeidet kun med det når jeg hadde overskudd eller følte et behov for å gjøre noe helt annet.
The feelings that may arise when you finish a large art project are often quite mixed. Naturally, one experiences a great happiness that the drawing, print, sculpture or painting is completed. At the same time, the final phase of such a process is somewhat sad. Amid all the overwhelming joy, I often feel a sense of emptiness. What on earth shall I do now? What will be my next creative project? Nevertheless, there are mainly positive emotions to be felt when works such as this painting is done. In October last year I went shopping for the gold frame and canvas to match. At the time, I was in the middle of working on my master thesis. For this reason, the painting was not my priority. I worked on it when I had the time or felt a need to do something completely different.
Flere av dere kjenner kanskje igjen motivet maleriet er inspirert av. Fotografiet som jeg har tatt utgangspunkt i viser meg på stranden nedenfor Roald Amundsens hus på Svartskog. Min skikkelse står med ryggen mot fotografen. Jeg er iført en lang og lys vintagekjole som på grunn av lengden berører den kalde sanden. På hodet balanseres en hvit bredbremmet hatt som jeg selv har dekorert med blomster i blått og fiolett. Jeg står der så rak jeg kan, mens hælene mine synker ned i det bløte underlaget. Både dette maleriet og det originale fotografiet er en hyllest til skipet som er å se i øvre del av motivet. Dette er Amundsen skip som fikk navnet Maud. Da bildet ble tatt hyllet skuta sin tidligere eier og hans hjem. Etter nesten 90 år under is og vann var det stort å kunne oppleve hennes tilbakekomst.
Several of you might recognize the picture that inspired this painting. The photograph that I based this work on shows little me on the beach below Roald Amundsen’s house on Svartskog. I’m standing with my back to the photographer. I’m wearing a long and light vintage dress that, due to its length, touches the cold sand. On my head there is a wide-brimmed hat that I decorated with blue and purple flowers. Both this painting and the original photo is my tribute to a magnificent ship: Amundsen’s vessel named Maud. When the photo was taken, the ship paid tribute to its former owner and his home. After almost 90 years in ice and cold water, I felt privileged to experience her return.
Arbeidet med å fikse den gamle rammen / fixing the old frame.
Allerede da jeg overførte bildene fra denne spesielle dagen så jeg flere av fotografiene som potensielle motiver for et maleri. Spenningene som lå der mellom min egen tid, mine interesser, stedet jeg befant meg på, båten og antrekket kunne være spennende å utforske videre. Lerretet jeg valgte denne gangen har et format på 50×70 cm.
When I was uploading the photos from this special day, I saw several of the photographs as potential candidates for a painting. The connections that existed between my own time, my interests, the location, the boat and my outfit was very interesting. The canvas I chose this time is 50×70 cm.
Jeg har som jeg pleier valgt å bruke akrylmaling. Selv om jeg ikke kopierte fotografiet direkte, ble det en del utfordringer underveis. Jeg har for eksempel prøvd å male havet 4 ganger før jeg ble helt fornøyd. Arbeidet med dette maleriet har vært en svært lang prosess. Både masteren og sykdom har forhindret fremgangen. Nå som jeg endelig er ferdig føles det nokså bra. Den gullfargede rammen som jeg kjøpte på en bruktbutikk på Grünerløkka, bidrar virkelig til å løfte helhetsinntrykket. Den neste problematikken jeg nå står ovenfor er å finne et passende sted hvor maleriet kan henge. Siden jeg nå har flyttet tilbake inn på pikeværelsen er plassen noe begrenset. Satser likevel på at jeg finner en løsning.
Per usual I have chosen to use acrylic paint. Although I didn’t copy the photograph directly, there were some challenges along the way. For example, I had to paint the ocean 4 times before I was completely satisfied. The processes with finishing this painting has been a very long one. Both my master thesis and ill health has been hurdles to overcome. Now that I’m finally done it feels pretty good. The gold-colored frame that I bought at a second-hand shop on Grünerløkka really helps to lift the overall impression. The next problem I’m facing is to find a suitable place for the painting to hang. Since I’ve now moved back to my parents, space is somewhat limited. I’ sure I can find a solution though.
