For omtrent 8 år siden skrev jeg et innlegg om min samling av hatter. Siden den gang har samlingen gjennomgått en del endringer. Noen nye hatter har kommet til, mens andre har fått nye hjem. Siden jeg flyttet inn i leiligheten i fjor har jeg ikke vært så flink til å ta vare på vintage samling. Fokuset har ligget på oppussing, samt restaurering av eldre møbler og lamper. Nå som jeg sliter med smerter i armene, er de fleste av disse aktivitetene satt på pause. Det passer derfor fint å pusle litt med samlingen av gamle klær og tilbehør.

About 8 years ago, I wrote a post about my hat collection. Since then, the collection has evolved somewhat. Since moving into my new apartment last year, my focus shifted to renovations and restoring antique furniture and lamps. Since I’m having trouble with pain in both arms at the moment, I figured I could start taking better care of my vintage collection.

Deler av hattesamlingen i 2016 og en litt yngre Kaja

Det finnes utrolig mange ulike typer hatter. De som sier at de ikke kler slike hodeplagg, har nok ikke funnet den rette stilen ennå. For hver kategori av hatter finnes egen etikette og regler. Hodeplagg av ulike slag var i tidligere tider en naturlig del av garderoben. Det man hadde på hodet kunne informere andre om din rang, samfunnsklasse, yrkesgruppe osv. Det var et slags usynlig språk som har gått ut av tiden. Det er utrolig spennende å lese om hatten som tilbehør, samt tilhørende skikk og bruk. Som kvinne trengte man sjeldent å ta av seg hatten. Mennene på sin side måtte til gjengjeld fjerne hodeplagget i kirken, for selskaper innendørs, ved heising av flagget osv.

There’s a wide variety of hats. Each category has its etiquette and rules. In the past, hats could convey information about one’s status, social class, and profession. It’s very interesting to read about hats as accessories. Women rarely removed their hats, but men had to do so in church, at gatherings indoors and so on.

Det sies at man kan finne en hatt til enhver anledning. I dag ser jeg sjelden andre mennesker med hatt. Med unntak av noen solhatter, caps og sixpence. Når jeg ikler meg mine egne hatter har folk en tendens til å stirre. Akkurat som om jeg skulle ha hatt to hoder. Der man kanskje oftest ser hatter bli brukt i dag er ved kongelige bryllup. Der holder de fremdeles fast på tradisjonene. Gjennom pressefotografenes linser blir spreke og unike kreasjoner foreviget. Ett spørsmål som følgelig er naturlig å stille er: Hvilke andre anledninger vil det være passende med hatt? For en hatteelsker som meg selv blir nok det ideelle svaret: Hver dag!

It is said that you can find a hat for every occasion. Nowadays hats are most commonly seen at royal weddings. Through the lenses of press photographers, lively and unique creations are immortalized. A question then arises: What other occasions would be suitable for wearing a hat? For an enthusiast like myself, the ideal answer would be: Every day!

Jeg har lest et sted at det finnes hatter til enhver anledning, men ikke nødvendigvis en hatt som passer til alt. Tradisjonelt brukes mindre hatter til små selskaper, mens man i bryllup og på hagefester kan bruke mer vågale og bredbremmede kreasjoner.

Også i språket vårt kommer hatten inn. Vi har for eksempel uttrykk som:

“Ta sin hatt og gå”

“Få så hatten passer”

“Nå var han ikke høy i hatten”

“Så med luen i hånda”

I’ve read somewhere that there’s a hat for every occasion, but not necessarily one hat that could work for all of them. Traditionally, smaller hats are worn for intimate gatherings, while more daring and wide-brimmed creations are suitable for weddings and garden parties. Hats have also found their way into our language.

Mange av dere kjenner kanskje til den gale hattemakeren fra Lewis Carroll sin bok om “Alice i eventyrland”, men færre kjenner kanskje til bakgrunnshistorien for denne karakteren. Det at han har fått tilnavnet “gal” kan ses i sammenheng med den tidlige produksjonen av filthatter. I perioden rundt utgivelsen av boken slet man med dårlig ventilasjon på verkstedene. Det samme var gjeldende for lokaler hvor man tilverket ulike hodeplagg. Filt til hatteproduksjon ble laget av hår fra dyr som kanin, bever og sau. Disse fibrene er svært myke og dermed utfordrende å arbeide med.

Many of you may be familiar with the Mad Hatter from Lewis Carroll’s book “Alice in Wonderland,” but fewer may know the history connected to this character. The label “mad” can be linked to the early production of felt hats. During the period when the book was released, hat workshops struggled with poor ventilation. Felt was made from animal fibers like rabbits, beavers, and sheep. These fibers were soft and therefore challenging to work with. 

Som løsning på dette besluttet de seg for å dyppe hårene i kvikksølvnitrat. Grunnet den dårlige ventilasjonen pustet håndverkerne inn store mengder av dette stoffet i løpet av arbeidsdagen. De ble dermed langsomt forgiftet og begynte tidlig å kjenne på ulike symptomer: Utmattelse, svakhet og skjelving i hendene i første omgang. Var forgiftningen mer alvorlig, ble symptomene deretter. Datidens hattemakere kunne blant annet oppleve irritabilitet, paranoia, merkelig oppførsel og depresjon.

In order to solve the problem, they decided to dip the hairs in mercuric nitrate. Due to poor ventilation, they inhaled large amounts of this substance. As a consequence, they were slowly poisoned and began experiencing various symptoms: fatigue, weakness, and hand tremors initially. If the poisoning became more severe, the symptoms worsened. As a hatmaker during this period you could suffer from irritability, paranoia, peculiar behavior, and depression.

Jeg har alltid hatt en liten drøm om å bli modist (hattemaker). Det å kunne omdanne tekstiler til flotte kreasjoner virker svært forlokkende. Selvsagt uten tilførselen av kvikksølvnitrat. Til nå har jeg kun forsøkt på meg hårblomster. Som jeg til gjengjeld har laget utrolig mange av.

I’ve always had a dream of becoming a milliner (hat maker). The ability to transform fabrics into beautiful creations seems highly appealing, of course, without the addition of mercuric nitrate. So far, I’ve only experimented with hair flowers, of which I’ve made quite a few. 

Har dere en favoritt blant hattene som ble presentert i dette innlegget?

Do you have a favorite hat among those presented in the post?

I dette innlegg skal dere få hilse på et nyere tilskudd til samlingen min. Denne frøkna var en av årets bursdagsgaver. I store deler av sitt liv har hun vært utstilt i en butikk i Ålesund. Da mamma kjøpte hodet på Finn.no, var den tidligere eieren snill nok til å dele litt av bakgrunnshistorien. Utstillingshodet skal være fra 40-tallet. Etter stilen å dømme tror jeg at hun fikk ny “sminke” en gang på 60-tallet. Under de litt harde mørke brynene kunne man skimte den originale malingsjobben.

In this post, I would like to introduce you to this little lady. She was one of my birthday presents this year. For a long period of her life she was exhibited in a store in Ålesund. When buying the bust my mother asked the seller to share some information. According to her the mannequin head is from the 1940s. Judging by the makeup, I think she got a new look in the 1960’s. Under the dark eyebrows you could see some of the original paint job.

FØR / BEFORE

Selgerens historie: Mor og mormor drev parfymeri i Ålesund, (fra ca. 1940). Da mor skulle flytte butikken, overtok hun lokalene og hattene i Løvenvoldgate 5, i Ålesund. Den eksisterte i mange år, da parfymeriet flyttet til Løvenvoldgate 5 ca. 1980. Hattene og utstyret ble solgt den gangen. Mor beholdt kun utstillingshodet og noen få hatter. Nå har det stått ubrukt på loftet mitt i de siste ti åra. Kjekt at noen med interesse overtar den og den gamle hatten.

The seller’s story: My mother and grandmother ran a perfumery in Ålesund, (from around the 1940s). When my mother moved the shop, she took over the premises and the hats in Løvenvoldgate 5, in Ålesund. It had existed for many years, when the perfumery moved to Løvenvoldgate 5, approx. 1980. The hats and equipment were sold at that time. Mom only kept the bust and a few hats. Now it has been in my attic for several decades. Lovely that someone interested in history now will take care of it.

Etter å ha blitt oppbevart på et loft de siste tiårene, trengte hodet en grundig vask. En hel søndag ble satt av til å fullføre prosjektet. Jeg startet det hele svært forsiktig med mildt såpevann. Det ble benyttet både klut, q-tips og bomullspads. Kun ved lett skrubbing fikk bysten en jevnere hudtone. Først etter å ha tørket over hele utstillingshodet, våget jeg meg på brynene. Det var utrolig spennende å se malingen forsvinne. Under ble det avdekket et sett med vakre og naturtro bryn. Med dette fikk jeg blod på tann. Skulle jeg våge meg på å fjerne den resterende malingen?

After being kept in an attic for decades, the head needed a wash. An entire Sunday was set aside to complete the project. I started it all very carefully with mild soap and water. Some gentle scrubbing evened out the skin tone. After wiping down the entire bust, I carefully moved on to the brows. It was incredibly thrilling to see the paint disappear. A lovely set of natural brows were hidden under the harsh black paint. This set of an idea: Should I dare to remove the remaining paint on her face?

Jeg begynte med å fukte en bomullspad i såpevannet. Denne la jeg over munnen for å “mykne opp” malingen. Deretter begynte jeg forsiktig å risse over leppene med en skalpell. Under burgunder-fargen kunne jeg skimte en lysere tone. Jeg gikk utifra at sistnevnte var den opprinnelige fargen. Når leppene var fri for maling, begynte jeg like godt på øyene. Det var da jeg oppdaget at under de blå irisene var orginalfargen grønn. Dette føltes ekstra fint, siden de da matcher mine egne.

I started by dipping a cotton pad in the soapy water. This I placed over the mouth to soften the paint. After some time I removed the pad and started working on the lips with a scalpel. Under the burgundy color I could glimpse a lighter shade. I assumed that the latter was the original color. When the lips were free of paint, I moved on to the eyes. That was when I discovered that under the blue irises, the original color was green. We now have matching eye colors.

Med blanke ark (i dette tilfellet et sminkefritt ansikt) kunne jeg skissere mitt nye design. Til dette tok jeg inspirasjon fra andre utstillingsdukker fra 40-tallet. De nye linjene ble først tegnet opp med akvarellblyanter. Disse strekene kan duses ned ved hjelp av vann, noe som gjorde det enkelt å rette opp eventuelle feil. Da jeg var fornøyd med strekene ble disse intensivert med akrylmaling. Jeg tok vare på fargepigmenter fra leppene og blandet en tilnærmet lik farge. Alle mine inngrep kan enkelt fjernes i fremtiden hvis den neste eieren skulle ønske det.

With a “makeup-free” face, I was able to sketch on my new design. For this I took inspiration from other mannequins from the 1940’s. The new lines were first drawn on with watercolor pencils. These lines can be toned down with water, which made it easy to correct any errors. When I was happy with the design, I darked some of the lines with acrylic paint. From earlier I had saved some of the color pigments from the lips. From this I managed to make an almost identical color.

FØR OG ETTER

Dette lille prosjektet var utrolig spennende å gjennomføre. Det føles fint å ha satt henne tilbake i tilnærmet original stand. Uttrykket og stilen hun nå har, passer også bedre inn i min samling.

This small project was incredibly exciting to complete. It feels wonderful to have restored her to a version that is closer to the original.  

Hadde dere turt å begynte med et slikt prosjekt?
Hva synes dere om før og etter bildene?

Would you dare to start such a project yourself?
What do you think about the changes I made?