På lørdagen som var ble det feiret en helt spesiell bursdag. 150-årsdagen til selveste Roald Amundsen skulle markeres. Dagen skulle feires ute ved hans hus på Svartskog. Som nå er tidskapsel og museum i ett. Det var duket for ny utstilling, kortreist is, kake og omvisning, etterfulgt av Afternoon tea på Svartskog kolonial.
For min egen del ble dagen markert med hele to egenproduserte kjoler. Den første vil den faste leser kjenne igjen for forrige innlegg her på bloggen (fikk du ikke med deg dette kan du lese mer her). Sydpolskjolen står nå utstilt i tjenesteboligen ved siden av hovedhuset. Drakten er en del av den nye utstillingen og er knyttet til alt det kommersielle rundt Amundsen. Den andre av de to kjolene var jeg selv iført for anledningen.
I invitasjonen til bursdagsfesten ble man oppfordret til å kle seg i klær fra 1920. Det samme tiåret da Amundsen forsvant med sitt fly. Dagen før festen ble de siste stingene sydd på kjolen, mens håret ble lagt og rullet opp. Samme dag kledde mamma og jeg på oss våre nøye planlagte antrekk. Før turen gikk langsetter Oslofjorden i retning Svartskog.
Etter å ha sett Sydpolskjolen utstilt og den nye kjolen var dokumentert, fortsatte feiringen oppe på Svartskog kolonial. Dette er en utrolig nydelig og sjarmerende perle drevet av Tom og Cecilie. Disse og resten av gjengen på kolonialen hadde virkelig stått på for å forberede markeringen. Det ble blant annet smurt 100 smørbrød til kveldens Afternoon tea. I samarbeid med museet hadde Tom mikset sammen en av Amundsens egne drinkoppskrifter. Denne skal visstnok ha ligget i en av polarheltens skrivebordsskuffer.
Etter Afternoon tea med bobler, skagenrøre, scones og lemoncurd, var det tid for litt underholdning. Det ble både sang, musikk og foredrag. De to Amundsen-ekspertene Anders og Aleksander (som jeg har hatt en del kontakt med i forhold til utstilling av Sydpolskjolen) var også denne kvelden ivrige formidlere av Amundsen både som helteskikkelse og person. Også her ble Sydpolskjolen løftet frem og presentert. Det er så utrolig stas å kunne hylle dette unike mennesket med en egen kreasjon.
Hva synes dere om dagens skreddersydde antrekk?
Har noen andre vært med på å markere et 150-årslag?
Translation: Last Saturday marked the 150th birthday of the Norwegian polar explorer Roald Amundsen. The day was celebrated with cake, tours and Afternoon tea at Svartskog kolonial. This is where the house he owned is located, which is now a time capsule and museum. My mom and I dress up in 1920s fashion to mark the occasion. I spent the week prior designing and sewing a dress. The Southpole dress from my previous post is now exhibited at said museum.
I løpet av disse merkelige månedene har min stakkars blogg blitt noe nedprioritert. Det å skrive om nye innkjøp, gjenbruk, historie og opplevelser, føltes ikke så viktig lengre. Likevel har både venner og bekjente etterlyst innholdet jeg vanligvis deler på denne plattformen. Kanskje føles det forfriskende å lese om noe annet enn smittetall, vaksiner og munnbind? Derfor har jeg igjen satt meg ned ved mitt tastatur. For å komme i gang med blogg-skrivingen, tenkte jeg å dele noen bilder og innlegg fra sommeren. En årstid som for meg blant annet har bestått av utforskning av nærområdet, bading i fjorden, korseminar på fjellet, samt en liten hyttetur. La oss like gjerne begynne med sistnevnte.
Den siste uka i juli var det nemlig duket for en jentetur til bestefars hytte. Dette høye og rare huset fylt av barndommens sommerminner. Når en bygning er blitt over 100 år finnes det masse historie i veggene. Akkurat dette huset har blant annet blitt brukt som fiskebutikk, skomakerverksted og sommerbolig. Da huset ble pusset opp da min mamma var liten, fant de flere gjenstander fra de tidligere eierne. En forseglet pakke med sigaretter, gamle aviser og et tomt medisinglass for å nevne noe. På fotografiet ovenfor ser dere forresten mine nyinnkjøpte solbriller fra det bergenske merket Kaibosh.
Før vi spiste lunsj satte vi oss som mål å lage en stor blomsterbukett. Vi gikk litt rundt huset og ved de omkringliggende åkrene. Dagens lunsj besto forresten av en chevresalat med spekeskinke, valnøtter vendt i honning og små cherrytomater.
I løpet av oppholdet gikk vi også en tur bort til Tomb Videregående skole. Dette er en internatskole som fokuserer på natur- og landbruk. I området rundt skolen ligger en vakker park med stier, kanaler og hvitmalte broer.
Vi måtte selvsagt også bort for å hilse på dyrene.
Et annet mål for jenteturen var å tilbringe en dag i Fredrikstad. Hovedsakelig den vakre Gamlebyen med sine fargerike hus og brosteinsveier. Fra sentrum ankommer man denne eldre delen ved hjelp av en gratis ferje. Siden Fredrikstad er min oldemors fødeby, har jeg alltid følt en sterk tilknytning til området. Her kan jeg gå forbi steder hvor mine forfedre har arbeidet, levd, handlet og studert. På akkurat denne turen oppsøkte vi blant annet plassene der min tippoldefar og min oldemors bror drev sine frisørsalonger. Undres hva de hadde tenkt om at jeg selv bruker metoder og klær fra deres tid.
Etter litt vandring i solen ble vi fort både sultne og tørste. Vi endte tilfeldigvis opp i hagen ved Gamlebyen kulturhus. Der var jeg så heldig å få et nydelig glutenfritt smørbrød med eggerøre og spekeskinke. Selve brødet (som viste seg å være fra Råde bakeri) var utrolig godt og saftig!
Da jeg trippet frem på de brosteinsbelagte fortauene ble jeg stoppet av en dame på sykkel. Hun synes jeg passet så godt inn blant rosehekkene og de gamle trehusene. Kanskje observerte hun at jeg gikk med en liten følelsen av å ha kommet til mitt andre hjem.
Kan man kjøpe en hatt etter å ha hørt en sang? Ja, det har i alle fall jeg gjort! Denne spesifikke sangen har samme tittel som dette innlegget. Første gang jeg hørte melodien var i filmen “Mrs. Henderson Presents” fra 2005. Etter noen google-søk oppdaget jeg at sangen originalt er fra 30-tallet. Etter å se sett filmen, følte jeg et veldig stort behov for å være jenta med den lille grønne hatten.
Can you buy a hat because of a song? Well, I did! The first time I heard the tune was in the movie “Mrs. Henderson Presents” from 2005. I later discovered that it actually was an original from the 1930s. After this I felt a desperate need to be the girl in the little green hat.
Jeg fant drømmehatten på Kollektivet i Kristiansand i 2018. Merkelig nok var dette hodeplagget fra Kongensgate 25, her i Oslo. Siden den gang har både hatten og jeg vendt tilbake til hjembyen. Inni hatten står det også navnet Jacob Høst, med sirlig skrift. Han skal ha vært den stolte eieren av en av de mest fornemme hatteforretningene i Oslo. Her produserte de egne hatter, men solgte også importerte varer fra utlandet. Vesken jeg har valgt å matche hatten med er fra 40-tallet. Basen er et lerret-lignende stoff dekorert med velour i grønt, oransje og rosa. En ganske så unik liten sak.
I found my dream hat at Kollektivet in Kristiansand in 2018. Strangely, this hat was from Kongensgate 25 here in Oslo. Since then, both the hat and I have returned to our hometown. My handbag is a modell from the 1940s and a perfect match for my favorite hat.
De siste ukenes solfylte dager og høye temperaturer inspirerte meg til en oppdatering av sommergarderobe. Jeg tok derfor et dypdykk ned i kassen med små og (litt) større stoffrester. Oppi denne esken er det et sammensurium av stoffer jeg har arvet og kjøpt på brukt- og stoffbutikker. Til prosjektet valgte jeg meg ut et vårlig og grønt stoff. Dette skulle i løpet av noen dager bli forvandlet til en ny sommerkjole. Som vanlig hentet jeg inspirasjon fra fortiden. Jeg baserte mitt design på 40-tallets “pinaforte” – eller forklekjoler. Lenger ned i innlegget kan dere se mine inspirasjonskilder.
The sunny days and high temperatures of the past few weeks have inspired me to update my summer wardrobe. I started by diving into my box of fabrics, that I’ve collected over the years. For my project I chose a vibrant and green fabric. Over a few days I transformed this into a lovely summer dress. As per usual I drew my inspiration for the past. I mostly based my design on the pinaforte dresses from the 1940s.
Mitt enkle design består hovedsakelig av et langt rektangel med hull til hodet og to trapesformede deler til skjørtet. Som lukkemekanisme brukte jeg trykknapper og remser med stoff (knyttet til sløyfer på hver side).
My simple design mainly consist of a long rectangle and two pieces for the skirt. As a closing mechanism I used sew on metal snaps and strips of fabric (the bows).
Blusen under min hjemmesydde kjole har jeg hatt en god stund. Originalt ble denne kjøpt da jeg skulle kle meg ut som Snøhvit. Dette var til en Halloweenfest med jentene i klassen, i 2015.
The blouse I’m wearing underneath was purchased when I was dressing up as Snow White for Halloween.
Det er badestranden Katten som utgjør den vakre bakgrunnen på disse bildene. På en av mine gåturer oppdaget jeg hvordan flere av trærne allerede sto i full blomst.
The photos in this post were taken at a beach close to where I live.
For å virkelig få en vårlig følelse ønsket jeg å lage meg en blomsterkrans. Selve basen er grener av epleblomster og Hegg (tror jeg). For å tilføre litt farge vevde jeg inn løvetann og lyse blomster som minner om sukkertopper.
To complete the look I wanted to make myself a flower crown. The base consisted of branches from apple trees and bird cherry (I think it’s called). For color, I added dandelion and small pinkish flowers.
Mitt første besøk på Oscarsborg festning skulle både bli en spennende og noe fuktig opplevelse. Grunnen til vårt besøk var at vi hadde bestilt billetter til et vandreskuespill på festningen. For dere som har fulgt med en stund vet dere at jeg har vært på en likende oppsetning på Akershus festning her i Oslo. Dette ga definitivt mersmak. Så da jeg hørte at et Oscarsborg også hadde en slik forestilling ble billettene bestilt med det samme. Dagen vi dro nedover var nokså grå. Det var meldt enkelte byger utover dagen, men vi krysset fingrene for oppholdsvær. For å komme ut til festningen tok vi ferjen fra Sundbrygga som ligger litt nord for Drøbak sentrum. Vi vandret en runde rundt hele øya, tok litt bilder og tittet på alle de vakre sommerblomstene.
My first ever visit to Oscarsborg fortress was an exciting and somewhat rainy experience. The main reason for our visit was that we had bought tickets to a play. For those who have been following this blog for a while you might have seen the post where I talked about attending a similar play at Akershus fortress here in Oslo. So, when I read somewhere that Oscarsborg also had a historical play we bought tickets right away. On the day of our little trip the weather was looking quite bleak. After driving down to Drøbak we took the ferry out to the island. Before the play started, we walked around while taking photos and admiring the beautiful flowers.
Så var det tid for vandreskuespillet. Denne gangen var det fire skuespillere som ledet oss både gjennom festningen og tilbake i historien. Handlingen var satt rundt krigsutbruddet da skipet Blücher var i spissen under angrepet på Norge 9.april 1940. Gjennom forestillingen ble vi kjent med flere skikkelser som var med på å hindre noe som kunne ha blitt Tysklands triumf. Vi lærte om hvordan forholdene var på festningen i tiden før invasjonen, samt hva som hendte når dette store skipet seilte inn fjorden. Kostymene, effektene og lydene ga noe som føltes som et ganske virkelighetsnært bildet av denne viktige hendelsen. Senkningen av Blücher bidro med en forsinkelse som ga både kongehuset, regjeringen og stortinget tid til å evakuere. Verdier tilhørende den norske stat ble også flyttet før tyskeren omsider gjorde sitt inntog.
In the play we followed four different actors through the corridors of the fortress as well as back in time. The play was set around the outbreak of the last war, when the ship Blücher was leading the German invasion of Norway in April 1940. Some of the people portrayed in the play helped to prevent something that could have been a triumph for the Germans. The costumes and the sound effects gave a true picture of this important event and the days leading up to it. The sinking of Blücher gave both the royal family and the Norwegian politicians time to evacuate.
I løpet av forestillingen ble himmelen helt mørk. Det var nesten som om været også ville være med på å skape den rette stemningen. Det tunge regnværet kom bokstavelig talt i stykkets siste akt. Da pøste det ned slik at skuespilleren måtte bukke til vår applaus i en av festningens hulelignende ganger fremfor ute på plenen. Vandreskuespillet varte i omtrent en time. Med all den spennende historien som festningen har vært vitne til skulle jeg nesten ha ønsket at den var noe lengre. Likevel var det en fantastisk opplevelse med gode kostymer og flinke skuespillere. På veien tilbake til ferjen etter forestillingen hilste vi på geitene og geitekillingene.
During the performance the sky above us became darker and darker. It was almost as if the weather wanted to contribute in creating the right atmosphere. It rain came just when the play was about to end. The performance lasted about an hour. It was a wonderful experience with great performances and costumes. On our way back to the ferry we got to greet the cute family of goats living on the island.
Følelsene som oppstår når man avslutter et stort kunstprosjekt er ofte nokså blandende. Naturlig nok opplever man en voldsom glede for at tegningen, trykket, skulpturen eller maleriet er ferdig. På samme tid er sluttfasen til en slik prosess litt trist. Midt i all den overveldende gleden opplever jeg ofte en følelse av tomhet. Hva i all verden skal jeg finne på nå? Hva skal bli mitt neste kreative prosjekt? Likevel er det hovedsakelig positive følelser som settes i sving når slike arbeider er fullført. I oktober i fjor gikk jeg til innkjøpt av gullrammen etterfulgt av et lerret som passet inni. På dette tidspunktet var jeg midt i arbeidet med mitt masterprosjekt. Av denne grunn måtte maleriet komme i andre rekke. Jeg arbeidet kun med det når jeg hadde overskudd eller følte et behov for å gjøre noe helt annet.
The feelings that may arise when you finish a large art project are often quite mixed. Naturally, one experiences a great happiness that the drawing, print, sculpture or painting is completed. At the same time, the final phase of such a process is somewhat sad. Amid all the overwhelming joy, I often feel a sense of emptiness. What on earth shall I do now? What will be my next creative project? Nevertheless, there are mainly positive emotions to be felt when works such as this painting is done. In October last year I went shopping for the gold frame and canvas to match. At the time, I was in the middle of working on my master thesis. For this reason, the painting was not my priority. I worked on it when I had the time or felt a need to do something completely different.
Flere av dere kjenner kanskje igjen motivet maleriet er inspirert av. Fotografiet som jeg har tatt utgangspunkt i viser meg på stranden nedenfor Roald Amundsens hus på Svartskog. Min skikkelse står med ryggen mot fotografen. Jeg er iført en lang og lys vintagekjole som på grunn av lengden berører den kalde sanden. På hodet balanseres en hvit bredbremmet hatt som jeg selv har dekorert med blomster i blått og fiolett. Jeg står der så rak jeg kan, mens hælene mine synker ned i det bløte underlaget. Både dette maleriet og det originale fotografiet er en hyllest til skipet som er å se i øvre del av motivet. Dette er Amundsen skip som fikk navnet Maud. Da bildet ble tatt hyllet skuta sin tidligere eier og hans hjem. Etter nesten 90 år under is og vann var det stort å kunne oppleve hennes tilbakekomst.
Several of you might recognize the picture that inspired this painting. The photograph that I based this work on shows little me on the beach below Roald Amundsen’s house on Svartskog. I’m standing with my back to the photographer. I’m wearing a long and light vintage dress that, due to its length, touches the cold sand. On my head there is a wide-brimmed hat that I decorated with blue and purple flowers. Both this painting and the original photo is my tribute to a magnificent ship: Amundsen’s vessel named Maud. When the photo was taken, the ship paid tribute to its former owner and his home. After almost 90 years in ice and cold water, I felt privileged to experience her return.
Arbeidet med å fikse den gamle rammen / fixing the old frame.
Allerede da jeg overførte bildene fra denne spesielle dagen så jeg flere av fotografiene som potensielle motiver for et maleri. Spenningene som lå der mellom min egen tid, mine interesser, stedet jeg befant meg på, båten og antrekket kunne være spennende å utforske videre. Lerretet jeg valgte denne gangen har et format på 50×70 cm.
When I was uploading the photos from this special day, I saw several of the photographs as potential candidates for a painting. The connections that existed between my own time, my interests, the location, the boat and my outfit was very interesting. The canvas I chose this time is 50×70 cm.
Jeg har som jeg pleier valgt å bruke akrylmaling. Selv om jeg ikke kopierte fotografiet direkte, ble det en del utfordringer underveis. Jeg har for eksempel prøvd å male havet 4 ganger før jeg ble helt fornøyd. Arbeidet med dette maleriet har vært en svært lang prosess. Både masteren og sykdom har forhindret fremgangen. Nå som jeg endelig er ferdig føles det nokså bra. Den gullfargede rammen som jeg kjøpte på en bruktbutikk på Grünerløkka, bidrar virkelig til å løfte helhetsinntrykket. Den neste problematikken jeg nå står ovenfor er å finne et passende sted hvor maleriet kan henge. Siden jeg nå har flyttet tilbake inn på pikeværelsen er plassen noe begrenset. Satser likevel på at jeg finner en løsning.
Per usual I have chosen to use acrylic paint. Although I didn’t copy the photograph directly, there were some challenges along the way. For example, I had to paint the ocean 4 times before I was completely satisfied. The processes with finishing this painting has been a very long one. Both my master thesis and ill health has been hurdles to overcome. Now that I’m finally done it feels pretty good. The gold-colored frame that I bought at a second-hand shop on Grünerløkka really helps to lift the overall impression. The next problem I’m facing is to find a suitable place for the painting to hang. Since I’ve now moved back to my parents, space is somewhat limited. I’ sure I can find a solution though.
